Some poet long ago has likened life
Unto a saddened soul forever
Dipping buckets into empty wells
And growing old with drawing nothing up.
Let not such deadening creed be mine!
But rather may I prove that life itself
A crystal fountain is, forever
Yielding up its waters sweet,
In draughts so deep our human
Hearts too shallow seem to plumb
Its depths; yet even with our narrow cup
We lift a sparkling tide unto
Our thirsty lipsand drinking
Thus, are satisfied!
Gjør som tusenvis av andre bokelskere
Abonner på vårt nyhetsbrev og få rabatter og inspirasjon til din neste leseopplevelse.
Ved å abonnere godtar du vår personvernerklæring.Du kan når som helst melde deg av våre nyhetsbrev.
