Bøker utgitt av Arne Herløv Petersen

Det er fremfor alt diktene som har skaffet Obstfelder den plassen han har i litteraturhistorien, og med særlig fokus på ett dikt: Jeg ser. I likhet med Hamsuns Sult er dette blitt en litteraturhistorisk markør for 1890-årene, og som Munchs Skrik og Aften på Karl Johan er Jeg ser et av de mest slående kunstneriske uttrykkene for det moderne menneskets fremmedfølelse: “Jeg ser, jeg ser .../ Jeg er vist kommet på en feil klode! / Her er så underligt ...” Obstfelders poesi kan sies å være en litterær pendant til Munchs ekspresjonistiske billedkunst.Men Obstfelder skrev også dikt som er rene impresjoner, og han viser slektskap med de franske symbolistene, som f.eks. Verlaine. Riktignok brøt han med den tradisjonelle diktningens bruk av fast enderim og fast rytme, men diktene hans er langt fra urytmiske. Obstfelder ble aldri musiker, i stedet brakte han musikken inn i poesien, både i valg av titler og ikke minst formspråk. Regn er et rytmisk og lekent eksempel, velkjent den dag i dag: “En er en, og to er to – / vi hopper i vand, / vi triller i sand. / Zik zak, / vi drypper på tag, / tik tak, / det regner idag.”Sigbjørn Obstfelder har hatt stor innflytelse. Fra diktene hans går en linje frem til flere av våre største modernister, bl.a. Rolf Jacobsen.(Norsk Biografisk Leksikon)

Inspirert av Baudelaire skrev Obstfelder også prosadikt, og i midten av 1890-årene planla han å utgi en samling, noe det ikke ble noe av. Et dusin av dem ble publisert i aviser og tidsskrifter mens hans levde, og ved siden av diktene er prosadiktene blitt stående som det mest betydelige ved forfatterskapet. Tekstene kan ha klare fortellende innslag, men de kan også ha et mer symbolistisk preg, som i Hustru. Byen, et av hans mest kjente prosadikt, uttrykker noe av den samme fremmedfølelsen som Jeg ser.(Norsk Biografisk Leksikon)

Handlingen tar utgangspunkt i den fiktive vestlandsbygda Åfjorden, og er en tematisering av forholdet mellom stagnasjon og utviklingsoptimisme. Hovedpersonen Rejer Jansen Juhl vokster opp i et stagnert bygdemiljø, og møter motgang da han forsøker å utvikling nye næringsveier i bygda. Gjennom motgang, lutring, en sjøreise, og ekteskapet til Sara modnes han, vender hjem, og bidrar til en lykkelig fremtid for bygda.

Sigbjørn Obstfelder (født 21. november 1866 i Stavanger, død 29. juli 1900 i København) var en norsk forfatter. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere.Romanen "Korset" betraktes i dag som et av hovedverkene i den nyromantiske 1890tallsdiktningen. I romanen møter leseren hjertets egen stemme og rytme, i en fortelling om kjærlighet og død, om lidenskap og lidelse, trofasthet og troløshet.

Sigbjørn Obstfelder skriver i et brev til skuespillersken Johanne Dybwad om sit skuespil "De røde dråber" (1897):Første akt indeholder blot spænding mod de andre. Den vil ved første gangs gjennemlæsning ikke forstås, — men skulde stå frem ved en skuespiller, der havde sat sig ind i Odd’s væsen, som forklares ved de næste akter. Helt vil den måske først forstaas efter fjerde akt.Ved flygtigere gjennemlæsning kan det gi anledning til misforståelse, at der fremstilles den scene og de personer, man er vant til fra Bjørnsons og Ibsens samfundsdramer. Man kunde da tro, at den dramatiske konflikt er det, som foregår mellem Odd og disse mennesker. Dette er ikke tilfældet. Det, som foregår med Odd, foregår blot i forhold til ham selv. Og det er det, som skulde være det nye, og gale, eller det nye og gode, og den for en god skuespiller interessante opgave.Disse andre mennesker er blot til som baggrund, som „Chorus“, hvorpå Odd, Berg, Lili, Borghild skulde stå frem som store silhouetter, digtede over nogle af livets store magter. Det er slet ikke meningen at fremstille Odd som den, der er martyr for disse hverdagsmennesker. Tvertimod, han skuffer dem virkelig. Første akt handler blot om ham selv, og de andre fremstiller malerisk, hvad der sætter hans sind i bevægelse og kamp. Han optar ingen kamp med dem. Men han jages af idealet, af de store følelser af menneskets smerte og ufuldkommenhed, og så den store pligt mod skjønheden. Han jages heraf, og han lider, — han lider ved at skuffe sin bys mennesker, men han må, — han lider ved at skuffe Borghild, men han må, — om hende har han kanske havt et skjælvende lidet håb, at hun skulde komme mod ham, ville forstå ham, — men det har blot været et lidet håb, han selv ikke har vidst om. Han er forbandet — forbandet netop ved denne forfærdelige drift, der er lagt ned i ham, driften mod det overmenneskelige, det guddomsfagre. Han vet, at de må gå fra ham alle, han venter sig ikke andet, og det falder ham ikke engang ind at forklare, hvad det er han vil. Hvad vilde det også nytte? Da det jo i ham selv må være så uhåndgribeligt, mere en dunkel følelse, — en følelse, der mange gange blir helt til angst...Fremdeles er første og fjerde akt stillet musikalsk mod anden og tredje. Man ser i anden akt ikke alene Odd i hans ensomhed, men man ser hans ensomhed, man ser den forbandedes ensomhed.(Efterladte Arbejder)

1898 giftet Obstfelder seg med den danske sangeren Ingeborg Weeke, men det ble et kortvarig og turbulent ekteskap. Han døde av tuberkulose på Kommunehospitalet i København 29. juli 1900, nær 34 år gammel.Et dypt personlig verk er En prests dagbog, som ble utgitt kort etter Sigbjørn Obstfelders død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang

"Professor Hieronimus" er antipsykiatri tres år før Laing. Og en glasklar skildring af, hvordan et følsomt kunstnersind kan nedbrydes af en repræsentant for den etablerede psykiatri.Wikipedia skriver om bogen:Professor Hieronimus er en roman av Amalie Skram som utkom i 1895. Den forteller om malerinnen Else Kant som bryter sammen under presset ved å være både hustru, mor og kunstner. Hun lider av selvmordstanker og søvnløshet. Hennes mann og huslegen oppfordrer henne til å søke hjelp hos den berømte Hieronimus. Dette går Else med på, siden hun selv føler hun trenger å komme seg bort litt og slappe av. Besøket hos Professor Hieronimus blir ikke helt som hun hadde forventet. Han har ikke engang snakket med henne før han bestemmer seg for at hun er sinnssyk. Hun blir plassert blant gale mennesker på en lukket avdeling og møter løgnaktighet og maktmisbruk fra de som skulle hjelpe henne. Hun blir ikke hørt og får ikke møte sin mann. Til slutt blir hun sendt til sinnssykehuset St. Jørgen, og her begynner neste bok i serien.

Det er et hyppigt forekommende fænomen, at virkeligheden imiterer litteraturen. Jonas Lies "Når jerntæppet falder" om et Atlanterhavsskib og passagerernes reaktioner, da det ser ud til, at en helvedesmaskine i lasten eksploderer, så skibet synker, kunne være inspireret af Titanic - men bogen udkom i 1901, elleve år før Titanics forlis.Passagererne har alle deres lig i lasten og er splittet mellem hæmninger og lyster. Som det hedder et sted: "Han følte sig som strudsen imellem at løbe og lyst til at flyve".Hvis man forestiller sig, at Jonas Lie er en gammeldags hjemstavsforfatter, tager man meget frem. Lie er impressionistisk, elegant og nærværende, satirisk og samtidig medfølende og fuldt på højde med Herman Bang og Émile Zola.***"Herman Bang priste i 1890 Jonas Lie som banebryder for den impressionistiske roman: "De aldrig fortæller noget om noget. De viser os alt". Lies udvikling er kendetegnet ved et stadig større teknisk mesterskab og en mere udtalt samfundskritisk holdning. Et sent mesterværk er Naar Jernteppet falder (1901), hvori han viser passagerernes reaktion på truslen om, at en helvedesmaskine vil sprænge oceandamperen i luften.Joans Lies romaner har dog gerne lykkelig, i det mindste forsonlig udgang, måske en af grundene til deres store popularitet. Jonas Lie, der skrev et norsk skriftsprog, som næsten var dansk, og hvis bøger blev udgivet i København, blev sin tids mest læste romanforfatter i Norden; hans sidste roman udkom i et førsteoplag på 12.000 eksemplarer."(Store Danske Encyklopædi)

Theodor Kittelsen, der tegnede utallige trolde, påstod, at han altid tegnede efter levende model. Også Jonas Lie så trolde omkring sig.Han siger: "At der er Trold i Mennesker, véd enhver, som har lidt Øie for den Slags.De ligger inde i Personligheden og binder den som urørligt Fjeldstykke, lunefuldt Hav og ustyrligt Veir, - store og smaa Ubeister, - fra det enkelte vældige Bjerg- eller Havtrold, der kan lægge sig med sin Villie ind i Livsstrømmen, til Nøkken, Alven, Tomtegubben eller Nissen, der huserer og sætter sine lunefulde Indfald, Pudser og Krumspring ind i Folk.Engang, jeg kjørte i Slæde gjennem en Skog, skvat Hesten for en stor, skræmselsfuld Stenblok, der laa og keg frem i Maaneskinnet under en troldagtig vokset Bjerkelug.Siden har jeg mødt den igjen i en gammel Jurist, - et paafaldende træet Ansigt, Øine som to mat overtrukne Glansstene, en forunderlig sikker Dømmekraft, utilgjængelig for at rykkes eller vildledes af Indtryk. Omgivelserne blaaste af ham som Veir og Vind; Forstanden saa tusindaarig stensikker, der snød ingen eller intet den. Han var bare en Viser.Troldskaben lever paa dette Stadium inde i Menneskene som Temperament, Naturvillie, Eksplosivkraft."**Og så fortæller han løs om trolde. han har mødt eller hørt om.

Den engelske Lods er et episk dikt, eller en versroman, av den norske forfatteren Henrik Wergeland, først utgitt i 1844.Forfatteren opptrer selv i fortellingen, og møter fortellingens hovedpersoner: losen John Johnson, hans kone Mary Ann, sønnen Francis og hans kjæreste Anna. Fortellingen er et romantisk melodrama med trekk av den gotiske romanen: udødelig kjærlighet, en ond lord som forpurrer kjærligheten, adskillelse, ulykkelig død, og flere andre «træf» fra skjebnens side. Etter adskillelse, gjenforening og de to unges død finner John og Mary Ann alders hvile i Hardanger.Fortellingens ytre rammefortelling, med dikterjegets reise til England, har bakgrunn i en reise Wergeland gjorde til England i 1831. Boken er en av de få utgivelser fra Wergeland som ble en kommersiell suksess i hans egen tid.

"Maisa Jons" er historien om en syerske. Hun er ikke nogen oprørsk natur, men hun har svært ved at affinde sig med sit arbejdes dræbende monotoni. Hun bliver forelsket i en student og er så glad, men så tårner problemerne sig op. For hvis hun bliver set ude i byen sammen med en ung student, hun ikke engang er forlovet med, så er hun ikke en anstændig pige, og så skal byens fruer nok lade hende vide, at hun ikke kan komme i deres hjem og få arbejde af dem.**"Maisa Jons (1888), en sypikefortelling, ble av de ledende kritikere, som Georg Brandes, regnet som ubetydelig. Brandes og andre hadde imidlertid merket seg det skiftet som hadde funnet sted hos Lie: “Vi have i vore Dage med deres stærke aandelige Brydninger oplevet det Snurrige, at en Forfatter som Jonas Lie, hvis første Række Skrifter, for saa vidst de ikke vare direkte konservative, iagttog en streng, stundom lidt ængstelig Neutralitet, i en modnere Alder antog Tendens og skadede en fortræffeligt anlagt Fortælling Livsslaven ved en i Slutningsordene alt for tydeligt udformet, næsten agitatorisk Anklage mod det abstrakte Samfund.”

Kommandørens Døttre (1886), fra embetsmannsmiljø, plasserer seg i den kjønnspolitiske debatt allerede gjennom navnelikheten med Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Kommandørens Døttre har vært regnet som Lies mest naturalistiske verk: “Her har miljøtegningen et sterkere ekthetspreg enn i Livsslaven. Det menneskelige forfall som demonstreres, er sosialt uangripelig, men det knuser noen menneskeskjebner. Og her slår miljøet inn, her er det en demoraliserende samfunnspest.” (Ingard Hauge).

Den sosiale romanen Livsslaven (1883), med handling fra Kristianias østkant, ble oppfattet som naturalistisk diktning. I en artikkel i Nyt Tidsskrift samme år ble Lie innlemmet i de modernes rekker: “Livsslaven viste det nyes fullstændige gjennembrud. Alle forstod efter denne, at Jonas Lie nu kjæmpede i de samme fremskridtets rækker, som Bjørnson, Ibsen og Alexander Kielland.”

Etter examen artium 1920 tok Grieg hyre som lettmatros på en lastebåt, og 1922 forelå debutsamlingen Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen. Det var eventyret den unge 18-åringen lengtet mot. Men allerede 1924 kom romanen Skibet gaar videre. Den var skrevet på en desillusjon og viser maskinalderens umenneskelighet. Det var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester, ikke minst fra sjømannsstanden. Boken ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

Gift er en roman av Alexander Kielland fra 1883. Gift er en dannelsesroman og en tendensroman som retter skarp kritikk mot stagnerte konvensjoner, i den klassiske dannelse (latinskolen) og konfirmasjonen. Abraham Løvdahl, bokens klassevandrer,[trenger referanse] trer tilsynelatende uforbeholdent inn i skolens rigide system med bravur, men fra innledende servilitet til senere opposisjon ligger det et ironisk lys over hans (fåfengte) bestrebelser. Typisk for den naturalistiske tradisjon faller viljen hans igjennom idet han blir faren opp av dage.Gift er blitt stående som en av de store skoleromaner i norsk litteraturhistorie, og en skal ikke se bort fra at boka har hatt en betydning for norsk skoledebatt både på 1800-tallet og senere. Som i de fleste land kom det etter hvert en debatt om hvilken stilling de klassiske språkene skulle ha i den høyere skolen i forhold til moderne, levende språk som engelsk og tysk. Etter hvert måtte den klassiske dannelsen vike plassen for samfunnets og næringslivets krav om kunnskaper i levende fremmedspråk. Men denne marginaliseringen av de klassiske språkene kom tidligere og med større tyngde i norsk skole enn for eksempel i Sverige og Danmark. Lille Marius, som døde av for mye latin, har ikke vært lett å se bort fra i debatten om den norske skolens innhold.(Wikipedia)

I Arbeidsfolk (1881)... sætter Alexander Kielland nogle af tidens store problemer under debat, bureaukratiet ... belyses og kritiseres. Tonen kan være barsk, men hans stil er elegant, ironisk og humoristisk, med næsten elskværdige udleveringer af magtens ynkelige mennesketyper og stor, social medfølelse med deres ofre.(Store Danske Encyklopædi)"Med den bitende skildring av byråkratiet i Arbeidsfolk (1881) stilte han seg på ytterste venstre fløy i den politiske kamp."(Store Norske Leksikon)

En stor harme dirrer inde bag det næsten klinisk kølige og underspillede sprog i "To novelletter fra Danmark". I "Trofast" bliver den gode grand danois sat ud som vagthund, så den kan stoppe den, der stjæler kul fra grossereren. Den stopper tyven - en gammel kone - ved at skambide hende, så hun dør af det. Og det er så forfærdeligt - for noget så stygt skulle de aldrig have udsat deres søde hund for.I "Karen" opdager pigen, at den mand, hun skal have et barn med, ikke er til at stole på. Hun kan ikke se anden udvej end at drukne sig, men også det kan der komme noget godt ud af.

Der skal skarp lud til skurvede hovedet, og Kielland er skarp og nådesløs, når han udstiller det borgerskab, han selv kom fra. Grådigheden, hykleriet, dobbeltmoralen bliver afsløret i fortællingen om Else, der bliver gravid uden at være gift og dør i en fængselscelle, mens borgerskabet fejrer jul og præsten tænker, at Gud tager mod alle bidrag - også den fattiges skærv.Hos Kielland bliver skildringen af nød aldrig til socialporno. Han brænder af harme. Sådan er forholdene, siger han. Og sådan skulle de ikke være. L

Under en reise til Nord-Norge ble Nordahl Grieg begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland.(Wikipedia)

Peer Gynt (1867) er et billede af mennesket uden kerne. Dramaet drejer sig om hovedpersonens søgen efter identitet. Det har en struktur, som er nært beslægtet med dannelsesromanen, den genre, der mere end nogen anden beskæftiger sig med, hvordan det moderne menneske skaber sin identitet. Det indeholder en mængde litterære allusioner og besk satiriske elementer. Peer Gynt er et antiromantisk stykke, men dets fantasirigdom og eventyragtige scener har været ophav til mange romantiske fortolkninger. Til dette har også Edvard Griegs musik (1875) bidraget.

Fortuna er en roman av Alexander Kielland fra 1884. Den er en fortsettelse av Gift fra 1883, med de samme personene i det samme miljøet. Romanen har navn etter et aksjeselskap som står sentralt i romanen, og Fortuna er først og fremst en roman om det økonomiske liv. Her gir Kielland en klartseende framstilling av hvordan økonomisk uansvarlighet og spekulasjonslyst fører fram mot en uunngåelig økonomisk krise, og hvordan depresjonen etterpå alltid rammer de som var minst ansvarlige for krisa – arbeiderklassen – hardest.

Dette er første bind i Hans Jægers selvbiografiske og selvutleverende trilogi om bohemenes erotiske bekjennelser, Syk Kjærlihet, Bekjendelser og Fængsel og Fortvilelse, som kretser om trekantforholdet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og den tilbedte Oda Krogh. Da Syk Kjærlihet kom ut i 1893 ble den øyeblikkelig forbudt over hele Skandinavia. For å unngå sensuren ble de neste to bindene, Bekjendelser og Fængsel og Fortvilelse, trykket i 250 nummererte eksemplarer i Frankrike. Men også de ble beslaglagt da de kom ut i 1902 og 1903. Hans Jæger (1854-1910) var forfatter, anarkist og bohemkonge. Han ble et forbilde for mange, blant annet Edvard Munch, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

Sne er en roman av Aleksander Kielland utgitt i 1886. Den tar for seg hvordan ungdom bør utvikle egne meninger og ha mot til å stå ved dem.

Novelletter er Alexander Kiellands debutverk fra 1879. En novellette kan hos Kielland dels bety en kort, poengtert prosatekst med de samme kjennetegn som novellen, dels en lengre fortelling i flere episoder.

Hans Jæger (1854-1910) er mest kendt for sine meget åbenhjertelige, selvbiografiske romaner "Fra Kristiania-bohêmen" og "Syk kjærlihet", men han skrev også noveller. Denne samling korte fortællinger udgav han på eget forlag i 1889.

Udvalgte artikler af Nordahl Grieg om blandt andet borgerkrigen i Spanien, Moskva-processerne, Quisling og Hamsun.

Bondegutten Tørres Snørtevold drar til Stavanger for å søke lykken som krambodgutt. Med sine evner slår han seg opp som byens store mann, men hans forsøk på klassereise spoleres av hans forbitrelse mot "de dannede", en kamp som kanskje koster ham og hans motstandere mer enn den er verdt.

Tomas Stockmann er en badelege og familiemann i en liten norsk by. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til, og som er av stor betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Til å begynne med hylles han for denne oppdagelsen, men når det etter hvert blir klart at utbedringene vil bety store kostnader for byen, vender både presse og innbyggere seg mot ham. En av hans viktigste opponenter er hans egen bror og byfogd på stedet, Peter Stockmann. Doktoren blir fra flere hold bedt om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til et folkemøte der han vil legge frem sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. De fremmøtte dømmer ham som en folkefiende og en trussel for byen, og han blir nødt til å forlate møtet. Hele denne saken har dramatiske konsekvenser for ham selv og familien: hans pasienter svikter ham, han blir oppsagt fra badet, datteren Petra mister jobben som lærerinne og familien blir kastet ut. I raseri og skuffelse vil han først reise utenlands med kone og barn. Men når folk begynner å knuse vinduene hans og han mottar lugubre tilbud og trusler, innser han hvor dårlig det står til med den frie ånd på hjemstedet. Han bestemmer seg for å bli og heller ofre seg for arbeidet med å oppdra byens innbyggere til et mer frittenkende folk.(Nasjonalbiblioteket)

Nye Novelletter er Alexander Kiellands andre novellesamling, fra 1880.Samlinga åpner med den korte novelletten Torvmyr, der Kielland overraskende legger synsvinkelen til et dyr – en gammel ravn. Det er et virkemiddel han bruker med stort mesterskap også i andre fortellinger i samlinga, og av og til i romanene. Ravnen gir til beste en refleksjon over de foretaksomme menneskene, som ikke kan la noe urørt natur være i fred, men kultiverer og domestiserer alt av natur for sine egne formål.I Siesta kommer Kiellands innlevelse i musikken til uttrykk. Her er en skildring av musikkens makt forbundet med et angrep på overklassens likegyldighet og uforstand. Handlinga finner sted i Paris, i et løst sammensatt selskap av rike og forspiste mennesker fra mange land. En ukjent ire besørger musikken, som i stigende grad gir stemme til verdens fattige og undertrykte. Den gode stemninga spoleres, men det viser seg at tilhørerne likevel ingenting har forstått.En Skipperhistorie er en underfundig allegori over temaet konservatisme og radikalisme. Skipperen og styrmannen vegrer seg mot å la skuta seile, men gir en kort stund etter for press og tillater at det kastes loss. Mannskapet jubler over den friske seilasen, men brått lar skipperen ankeret gå, og ender med å belære mannskapet om hvilken fare de har utsatt seg for: Ja – heldigvis! – denne Gang gik det godt! men nu haaber jeg ogsaa, at enhver af Jer vil have lært, hvor farligt det er at laane Øre til diss umodne Opviglere, der aldrig kunne være i Ro og lade Udviklingen – som Styrmanden siger – gaa sin naturlige Gang.Folkefest handler om to nygifte som tilbringer en av hvetebrødsdagene i en forstad til Paris. Her morer de seg godt på et tivoli som frambyr alle slags folkelige forlystelser. Den gode stemningen forandrer seg til sin motsetning idet de tar en snarvei og kommer på baksida av salgsbodene og sirkusteltene og ser loslittheten og fattigdommen grine mot seg.En Abekat er en spøkefull historie om en juridisk kandidat som er oppe til eksamen, og som berger seg igjennom ved en skjebnens tilskikkelse. Kielland utfolder her et overskudd av vidd, og får samtidig gitt noen velretta spark til akademia og til jussen i særdeleshet.I En god Samvittighet når Kielland et toppunkt i bitende ironi over borgerskapets fruer og deres trang til veldedighet mot de fattige. Fru Warden har satt seg fore å oppsøke fattigdommen for å se med sine egne øyne og hjelpe der det trengs. Hun viker gysende tilbake når hun innser at noe slikt som en edel fattigdom ikke finnes, og kan trygt konkludere med at den slags mennesker verken kan eller bør hjelpes.Præstegården er en lang fortelling om en landsens prestedatter som har vokst opp morløs under farens beskyttende oppsyn. Han har gjort sitt beste for å skåne henne for livets realiteter, og når hun en sommerdag blir utsatt for en ung bymanns oppvartning, er hun fullstendig uforberedt.(Wikipedia)

Mens andre bøger sluttede med brylluppet, hvorefter de levede lykkeligt til deres dages ende, følger Jonas Lie et parforhold fra forelskelsens første rus til sølvbryllupstidens triste konstatering: "Vi har det jo... elendigt".Men bogen slutter alligevel med et håb:"Der er noget, som heder en indiansk Sommer, Letta … Det skal være saadan vakker Tid Du, - saa mild og tempereret og klar i Luften. - Den kan falde til ud paa Høsten" …