Bøker utgitt av Arne Herløv Petersen

En glad gut er en fortelling av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1860. Den er en av Bjørnsons bondefortellinger.Bogen begynder:"Øyvind hette han, og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de tente lys om kvelden lo han så det sang, men gråt når han ikke fikk komme bort til det. «Av den gutten må der bli noe rart,» sa moren"Hovedpersonen Øyvind Plassen er en husmannsgutt som ad utdanningens vei – utdanning på landbruksskole – omsider vinner et fotfeste i livet, og derigjennom også sin elskede Marit, gårdjenta. Ved siden av de to og deres foreldre er det særlig Øyvinds eldre venn og rådgiver Bård skolemester som trer frem i historien.Edvard Beyer sier, i Norges litteraturhistorie (1976) at «Historien har lyrisk stemning, særlig scenene fra barndommen. Bård skolemester hører til Bjørnsons fineste portretter. Men tegningen av hovedpersonen lodder ikke så dypt som i Arne, […] med sin freidige tone og sitt enkle budskap – «Løft ditt hode, du raske gutt», «Elsk din neste, du kristensjel» er En glad Gut kanskje den mest avholdte av alle Bjørnsons fortellinger»(Wikipedia)

Skipper Worse er en roman av Alexander Kielland, utgitt i 1882.Romanen foregår i Stavanger, i og rundt handelshuset Sandgaard, som Kielland skapte med familiens eget handelshus, «Jacob Kielland & søn», som modell. Romanen er en oppfølger til Garman & Worse, som utkom i 1880. Men mens den første romanens handling er lagt til 1870-årene, foregår oppfølgeren en drøy generasjon tidligere, i 1840-årene.Romanen gir et bredt bilde av byens ulike miljøer, og veksler mellom det gamle handelshuset som vakler i sine finanser, det oppadstigende småborgerskapet dominert av haugianerne, og skipperklubben. Boken inneholder erotikk, generasjonsmotsetninger, avsløringer av hykleri, romantikk, miljøskildringer og en saftig frodighet.(Wikipedia)I tillegg til skipper Jacob Worse og konsul Morten Garman er Madam Torvestad en av hovedpersonene. Hun tilhører byens religiøse, og manipulerer sine gifteklare datter Sara inn i ekteskap med skipperen.

Gengangere er et drama skrevet af Henrik Ibsen, udgivet 12. december 1881. Det kom som efterfølger til hans naturalistiske dramaer: Samfundets støtter (1877) og Et dukkehjem (1879).Gengangere forsætter i den naturalistiske stil, og formen er forsat baseret på den neo-klassiske form, som Ibsen mestrer.Værket er oversat til adskillige sprog, og på engelsk bærer det titlen "Ghost".Gengangere er et familiedrama i tre akter, uden intern sceneinddeling.Dramaet handler om fru Alving, som åbner et asyl i sin afdøde mand, kaptajn og kammerherre Alvings navn. Hun får hjælp af pastor Manders, barndomsven og præst af kaptajn Alving til at administrere de økonomiske forhold. Fru Alving er lykkelig over at hendes søn, Oswald, er vendt hjem fra det store udland på ubestemt tid. Ydermere findes bi-historien om forholdet imellem tjenestepigen Regine og hendes far Jakob Engstrand.(Wikipedia)Som dramaet udvikler sig, viser det sig at kaptajn Alving var en synder, som skejede sig ud og førte en dårlig livsstil. fru Alving tog opgaven at dække over denne adfærd, efter hun forsøgte at forlade Alving til fordel for præsten, efter et års ægteskab. Manders førte pligten over lykken, og overtalte fru Alving til at vende tilbage, hvorefter fru Alving begyndte at holde kaptajn Alvings livsstil skjult.Hun kunne dog ikke forhindre at kaptajnen forgreb sig på deres tjenestepige, som kom i ulykke. Hun fik 300 specier, og valgte at gifte sig med Jakob Engstrand. Johanne, tjenestepigen, fortalte det var en engelsk kaptajn som havde bragt hende i uføre, og hun fører dermed løgnene videre.Fru Alving tager barnet til sig senere Regine. Oswald forelsker sig i Regines ydre, og ønsker hun skal hjælpe ham, da han er blevet syg. Man antager der menes syfilis, en sygdom man dengang mente var arvelig, og som førte til sindsyge og anfald.Sideløbende narrer Engstrand Manders til at holde andagt i asylet, men efterlader et lys, så asylet går op i røg. Efter denne brand rulles alle løgnene op, og dramaet ender med Oswalds mentale død, og fru Alvings sindssyge.

I 1907 kom novellesamlingen Brukshistorier. Skildringene i novellene er mer realistiske enn de er i romanene og peker fram mot nyrealismen som ble det rådende litterære idealet de første tiårene av 1900-tallet.Fortellerstilen hennes er rytmisk og stilisert. Blandingen av det groteske, det lystige og det dystre viser det litterære slektskapet med forfatteren Hans E. Kinck.

Garman & Worse er Alexander Kiellands første roman, utgitt i 1880, og er av mange ansett som hans beste. Bokens handling er lagt til Kiellands hjemby, Stavanger i 1870-årene (selv om byens navn aldri nevnes), og skildrer en del av byens mange særpreg. Midtpunktet i romanen er handelshuset «Garman & Worse» på Sandgaard, som er basert på Kielland-familiens eget handelshus, «Jacob Kielland & søn». Rollefigurene er i stor grad basert på folk i hans egen familie og omgangskrets; både moren og faren, samt flere av hans forfedre, kan kjennes igjen i flere av karakterene i boken. Kielland utga i 1882 oppfølgerromanen Skipper Worse, som utspiller seg i det samme handelshuset og miljøet én generasjon tidligere, i 1840-årene.Kielland var egentlig ikke helt fornøyd med boken; rollefigurene skapte sitt eget liv og historien tok sin egen retning. Tittelen skulle opprinnelig være «De misfornøiede», men som Kielland selv skrev i et brev til Bjørnson: «De Satans mennesker er saa kistefornøiede, at det er til at græde over».Hovedtemaene i romanen er konflikten gammel/ny vitenskap, skolevesenet, kirken, sosiale problemer og kvinnesak. Boka er dessuten krysset med forhold mellom både den ene og den andre, på tvers av samfunnsklasser, og mye av dette kommer i direkte fokus.(Wikipedia)

Vår ære og vår makt er et skuespill av den norske forfatteren Nordahl Grieg; utgitt i 1935, og uroppført på Den nationale Scene samme år.

Forraadt er en roman av Amalie Skram. Romanen kom i 1892, og regnes som en av Skrams ekteskapsromaner. Som i Constance Ring er det kvinners seksualangst samt menn og kvinners ulike seksualnormer i det borgerlige samfunnet som er tema.17 år gamle Aurora (Ory) Ingstad giftes bort til den nesten dobbelt så gamle sjøkapteinen Adolph Riber. Familien Ingstad tilhører det bergenske borgerskap, og for familien Ingstad er det viktig å få døtrene godt gift. Riber har ved egen dyktighet arbeidet seg fram til sikker velstand, og anses som et godt giftemål. Riber er så avgjort en havets mann som bare føler seg helt tilfreds når han befinner seg på havet. Under et besøk hjemme i Bergen forelsker han seg intenst i Ory, og tilber henne som en gudinne som han gladelig skulle kunne ofre livet for. Ory er en vakker ung jente med en livlig naturlighet, og mange har i hemmelighet svermet for henne tidligere. Ory blir interessert i Riber med en gang han viser sin standhaftige handlekraft ved å redde en ung gutt fra drukningsdøden. Dette fører senere til en forlovelse mellom ham og Ory.Først under bryllupet begynner det å gå opp for henne hva et ekteskap innebærer, men det er da for sent å snu. Særlig plages hun ved tanken på at det også innebærer fysisk kontakt, og at hun må dele seng med en eldre mann. Ingen har noen gang fortalt henne noe i den retningen, og hun føler sterk avsky ved alt som har med seksualitet å gjøre. Dessuten må hun nå reise fra foreldre og småsøsken, og snart begi seg ut i det ukjente om bord på Ribers skip.Hjemme hos Riber, etter bryllupsfesten når Riber er klar til å gå til sengs, flykter hun ut på gata og begynner å gå hjemover. Hun blir innhentet av Riber, som forelegger henne hvilke forpliktelser hun har overfor ham som sin lovformelige ektemann, og hvilken skandale det ville bli om hun ikke snur. Ory må da motvillig avfinne seg med sin skjebne.Ory og Riber tilbringer noen dager sammen i London før skipet er seilklart. Riber er opptatt av å vise Ory noe av alt det som han har funnet atspredelse i gjennom sine ungkarsår, og tar henne med til teatre og dansetilstelninger. Ory finner lite moro i dette, og dessuten legger hun merke til at Riber stadig blir fortrolig tiltalt av kvinner som hun anser som lettsindige og uverdige. I et selskap kommer det fram at mannen har vært forlovet en gang tidligere, og at han og forloveden har hatt seksuell omgang. Hun skriker at han aldri får røre ved henne mer.Samlivet om bord i den trange kahytten blir et helvete. Ory har satt seg fore å få visshet om alle detaljer fra Ribers tidligere liv. De eneste øyeblikkene hun er vennlig mot han, er når hun prøver å avliste han hemmeligheter om tilbakelagte forhold.(Wikipedia)

"Albertine" om den fattige og ærbare sypige, der bliver voldtaget og ender som luder, er i lange passager skrevet som bevidsthedsstrøm, så vi følger med i Albertines tanker. På den måde foregriber den fyrre år før Virginia Woolf og James Joyce.Wikipedia skriver om bogen:Albertine er en tendensroman fra 1886 som ble skrevet av kunstmaleren Christian Krohg (1852–1925). Allerede dagen etter utgivelsen ble den forbudt av de norske myndighetene. Krohg har blitt stående i norsk kultur som «den sosialbevisste kunstneren» og boken Albertine var ment for å ryste og refse.Boken handler om en ung Kristiania-pike ved navn Albertine. Hun strever dagen lang som sypike hjemme hos sin mor. De er svært fattige og broren hennes, Edvard, er veldig syk. Albertine sitter inne hele tiden og vil ikke gå ut ettersom hun ikke har noe fint å ha på seg. Svært mye tid går med til å tenke på sin søster Oline. Oline har en fin regnfrakk som Albertine kunne trenge dersom hun skulle bevege seg utenfor døren, men den vil hun definitivt ikke låne. Tidligere var Oline nemlig å finne på horestrøket i byen. En gang hadde Albertine sett henne gå inn døra til et det offentlige prostitusjonsbygget. Oline hadde den gang smilt til henne, og hun klarer ikke å glemme det smilet. Gang på gang tenker hun på det hele.Ikke kan hun begripe at Oline til slutt fikk lov til å gå oppover kirkegulvet med en eldre veletablert herre, hun som hadde vært slik en gatetøs. Uforståelig var det også hvordan folk kunne se på henne som en fullverdig kvinne.Etter hvert gir hun seg og bestemmer seg for å låne regnfrakken likevel. Sammen med en venninne ved navn Jossa blir hun med på byen. Hun får smaken på utelivet og forelsker seg etter hvert i en herre ved navn Helgesen, men ham får hun dessverre ikke. I stedet får hun innkallelse til politifullmektig Winther. Han serverer henne noe å drikke, og hun faller i søvn og våkner ikke før hun merker at hun blir voldtatt av mannen. Dette får henne helt på skråplanet og er en av mange grunner til at hun selv ender som en gatetøs – akkurat slik som sin søster.

Tre noveller af Amalie Skram: "Madam Høiers Lejefolk", "In Asiam profectus est" og "Karens jul."

Nordahl Grieg var endnu ikke fyldt femten, da han begyndte i første g. på gymnasiet i Bergen. Han var lille af vækst – den mindste i klassen. Og han var klodset og fummelfingret og hverken god til sport eller dans.Men han kunne skrive, og han kunne snakke.Begge dele fik han rig anledning til at udfolde i gymnasieforeningen Hugin og dens blad.Dette udvalg af hans gymnasiedigte – skrevet fra han var femten, til han var sytten år – stammer fra bogen ”Nordahl Grieg og Hugin”, der blev udgivet til gymnasieforeningens 100 års jubilæum i 1960, med indledning af klassekammeraten Kathrine Zimmer Aurell.Det er spændende at se, hvordan et stort talent folder sig ud, og de bedste af Nordahl Griegs ungdomsdigte er værd at læse som digte – og ikke bare som forsøg.

I Når vi døde vågner gør Ibsen direkte en kunstner til hovedperson. En billedhugger giver afkald på kærlighed og menneskelighed for at nå berømmelse. Dramaet behandler samtidig kunstens dobbelthed som udtryk for en utopisk og kritisk impuls.Henrik Ibsens dramaer har konflikten mellem individet og det omgivende samfunds institutioner som tematisk centrum. De udtrykker en oplevelse, som tilsyneladende indebærer, at individet søger forandringer, som baner vej ud af et snævert, gammelt samfund. Fremskridtet foregøgler både individuel og social frihed, men det viser sig, at længslen efter en eksistens, som tænkes at forsone det frie individ med samfundet, kun er en illusion. Idealerne knuses af realiteterne. Den sociale udvikling, som skulle frigøre individet fra det traditionelle samfunds lænker, afskærer enkeltmennesket fra en social helhed. Moderniteten indebærer fremkomsten af det løsrevne, isolerede individ.Denne ambivalens i forhold til moderniseringsprocesserne er en stadig tilbagevendende følelsesstruktur i Henrik Ibsens værker, og den kom til at blive bærende i 1900-t.s litteratur. På den måde kan Ibsen betragtes som den første moderne store internationale dramatiker.Han skrev på sin samtids dansk-norske skriftsprog, men var ikke primært nogen national forfatter. Hans værker påvirkede og provokerede intellektuelle, forfattere og dramatikere i samtid og eftertid.(Store Danske Encyklopædi)

"Håbet", der udkom i 1946. er en samling af Nordahl Griegs efterladte digte fra tyverne og trediverne. I det første afsnit fra tyverne finder man blandt andet hyldestdigte til Bjørnson, Nansen og Amundsen. Anden del - fra trediverne - er præget af Nordahl Griegs politiske udvikling og den antifascistiske kamp. Her er digte til det kæmpende Spanien og undergrundsbevægelsen i det nazistiske Tyskland og her finder man Griegs store digt "Til ungdommen" - "Kringsat av fiender":Norsk biografisk Leksikon skriver om digtet:"I 1936 skrev han diktet Til ungdommen, ofte kalt Kringsatt av fiender. Dette ble tonesatt av Otto Mortensen i 1952, og slik er det blitt en av Griegs mest kjente tekster. Sangen er brukt som allsang i arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen. Etter attentatene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, ble den sunget i begravelser og minnemarkeringer. Sangen ble et symbol på hvordan Norge valgte å svare på angrepet. Noen av AUF-ungdommene som svømte fra Utøya for å redde livet, skal ha sunget Til ungdommen for å klare å holde motet oppe."

Essays om hunde og katte, præster og kunstudstillinger. Indfald, betragtninger, skitser og humoresker.

Sankt Hans Fest er en roman av Alexander Kielland fra 1887. Den er en frittstående fortsettelse av Gift og Fortuna, men Abraham Løvdahl er i Sankt Hans Fest redusert til en biperson. Romanen var primært et angrep på presten og venstrepolitikeren Lars Oftedal, som sto Kiellands radikalisme fjernt, og som Kielland i tillegg hadde personlige grunner for å angripe. Oftedal spilte en hovedrolle da Stortinget året før hadde avslått å gi Kielland diktergasje.Plottet er som vanlig i Kiellands romaner ikke det vesentlige, og i Sankt Hans Fest er det svært tynt. Noen mennesker i en liten, gledeløs by vil arrangere en byfest. Det passer ikke byens åndelige leder, den mektige presten Morten Kruse, som i stedet vil ha en veldedighetstilstelning i sin regi, og slik blir det. Sankt Hans Fest er en kollektivroman med et stort persongalleri, og romanens tema er kampen om makt og herredømme i byen.Etter den store økonomiske krisa som ramma byen, og som skildres i Fortuna, har det vært lite å glede seg over i den vesle kystbyen. Folk stenger seg inne og går tidlig til sengs. Noen glade herrer i klubben – bankkasserer Thomas Randulf, juridisk kandidat Holck og den unge Christian Fredrik Garman – bestemmer seg for at byen trenger en fest, og danner festkomité. Det skal være en fest for alle samfunnsklasser med dans og bevertning på byens friområde Paradis utafor byen. Ryktet om festen brer seg raskt, og alle ser ut til glede seg. Byens økonomiske og politiske elite føler seg ikke vel ved tanken på at noen arrangerer noe i byen uten at den er med, og snart tropper banksjef Christensen og amtmann Hiorth opp og forlanger å bli en del av komiteen, og festen begynner å anta et offisielt preg.(Wikipedia)

Johannes Rosmer, eier av Rosmersholm, er den siste av en gammel og innflytelsesrik slekt av geistlige, militære og embetsmenn. Han var tidligere sogneprest, men har trukket seg fra embetet. Før stykket tar til har hans kone Beate druknet seg i Møllefossen. Man mener hun var blitt sinnsforvirret av sorg fordi hun ikke kunne få barn og føre Rosmerslekten videre.I ungdommen var Rosmer svært påvirket av sin huslærer Ulrik Brendel, en fritenker og idealist. En ung kvinne, Rebekka West, har gjennom Beates bror Kroll skaffet seg innpass på Rosmersholm. Hun ser mulighetene i Rosmer og tror hun kan hjelpe ham med å virkeliggjøre hans tanke om å skape en verden av "glade adelsmennesker". Rosmer blir uten å innrømme det for seg selv forelsket i Rebekka. Samtalene med henne får stor innflytelse på hans livssyn, og en stund mener han å være klar for å begi seg ut i verden og aktivt engasjere seg i det politiske liv på venstre fløy. Det kommer til åpen konflikt mellom ham og den konservative rektor Kroll, som setter alle krefter inn på å redde ham tilbake fra de "frafalne".I løpet av stykket oppdager Rosmer at Rebekka har manipulert og lurt Beate til å tro at hun selv var gravid med Rosmer. Han forstår nå at det var dette som var årsaken til at Beate tok livet av seg, og han fylles av tvil og selvanklager.Rebekka på sin side oppdager i en konfrontasjon med Kroll at doktor West, som hun trodde kun var hennes pleiefar, var hennes virkelige far. Etter dette tilstår hun at det var hun som indirekte sto bak Beates selvmord fordi hun selv ville ta fruens plass på Rosmersholm. Men når Rosmer ber henne om å gifte seg med ham, sier hun nei. De to kaster seg i fossen fra det samme stedet som Beate gjorde det.(Nasjonalbiblioteket)

Rudolf Nilsen, født i Oslo 1901, død 1929, norsk forfatter; g. m. Ella Hval. Han utgav diktsamlingene På stengrunn (1925) og På gjensyn (1926). Etter hans død utkom diktsamlingen Hverdagen. Nilsens lyrikk ble skapt under inntrykk av klassekampen i 1920-årene og har en sterkt klassebevisst tendens. En rekke av hans dikt er kampsanger, eller gir uttrykk for besk politisk satire. Side om side med hans politiske dikt står kjærlighetserklæringer til byen og bylivet, til østkantgatene i Oslo og menneskene i dem. Klassisk er Nr. 13 blitt. I 1935 kom Samlede dikt (med forord av A. Øverland, 2. utg. 1946).Med den fornyede interessen for arbeiderdiktning generelt fikk Nilsen en renessanse i 1970-årene. Flere av hans dikt ble sunget inn på plate, og det kom flere nyutgivelser; bl.a. Samlede dikt (1973 og 1999), Dikt i utvalg (1975) samt prosasamlingen Rulle forteller (1974). En samling av Nilsens avis- og tidsskriftbidrag ble utgitt av M. Nag under tittelen Hilsen og håndslag i 1974.(Store norske leksikon)

Digtet "Metope" er et af de store mesterværker i nordisk lyrik. Dødsangst og kærlighed forenes i storladne strofer:"Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve —paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,veier i sjøen, bleke seil derute,bølger, som strømmer mot stranden uten mig!Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,kommende kvelder her i sommerhaven,uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!"

Rudolf Nilsens tredje digtsamling "Hverdagen" udkom først efter hans død i 1929. Den indeholder rejsedigte fra Spanien, Frankrig og Rusland, portrætter og gadebilleder fra Oslo og kendte digte som "Soria Moria", "Fred på jord" og "Arbejdsløs jul igen".

Vildanden (1884) er det første paradoksale drama, en komedie, som bevæger sig i retning af tragedie, eller måske en tragedie på grænsen til komedie. Det drejer sig om forstillelse og illusioner, sætter spørgsmålstegn ved, hvad der er sandt, afslører idealistisk forkvakling med tragiske resultater for de uskyldige. Den 'ondartede idealist' Gregers Werle kræver ofre af andre for at få bekræftet sine egne forestillinger.(Store Danske Encyklopædi)

"På gjensyn" er Rudolf Nilsens anden digtsamling. Den udkom i 1926 og indeholder nogle af hans kendteste digte som "Nr. 13" og "Revolusjonens røst" med versene:Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.

Ind imellem skildringerne af de moderne køns- og ægteskabsproblemer udgav Skram de første tre bind af Hellemyrsfolket. På baggrund af sine erindringer fra opvæksten i Bergen ville hun skrive historien om søskendeparret Severin og Sofie Myre, men den fik hun først fortalt i det sidste bind, Afkom (1898). Først udfoldede hun deres slægtsbaggrund i tre led. Sjur Gabriel (1887) handler om bedsteforældrenes usle liv på Hellen, et klippeskær nord for Bergen. Kun den nøgne selvopholdelsesdrift holder sammen på familien i træhytten på den sure jordlod. Det er Bjørnsons og Magdalene Thoresens (1819-1903) bondefortælling omskrevet til en rå naturalistisk beskrivelse af fattigdommen, snavset, uvidenheden og brutaliteten over for de alt for mange børn.De to næste bind følger sønnesønnen Sivert, som står til søs i To Venner (1887) og går i land i S.G. Myhre (1890). Det norske samfund i midten af 1800-tallet beskrives med købmanden og skibsrederen foroven og alle deres ansatte nedenunder. Sivert bliver butiksdreng hos købmanden, men da han i ungdommelig uskyld har samleje med husets datter Lydia i havens lysthus, bortvises han. I Hellemyrsfolket er mændene hovedpersoner, men eftersom de tilhører underklassen, minder deres situation om overklassefruernes i ægteskabsromanerne. De er fastholdt i et socialt mønster, der er lige så stærkt som kønnets biologi. De fattige bærer alle på en knust drøm. De udbyttes og afstumpes følelsesmæssigt af de rige, som suger alt overskuddet til sig og danner følsomme intimsfærer. Det statiske samfund beskrives også sprogligt i kontrasten mellem 'strile'sproget, som bergenserne kaldte omegnsbøndernes sprog, og bergensisk. Personerne skifter sprogleje, når de bevæger sig mellem klasserne.Sivert er en fantast, han drømmer om social opstigning og dræber sin fordrukne bedstemor, for at hun ikke skal ødelægge drømmen, ligesom bedstefaderen i sin tid dræbte sit nyfødte, uægte barn. Sivert bliver gift med skibsrederens forførte tjenestepige Petra, der havde drømt om at blive skibsrederfrue, en lod, som i stedet tilfalder Lydia. Økonomiske og seksuelle forbindelser krydses, indtil alle uvægerligt ender i deres egen klasse i det statiske samfund. Afkom (1898) fortæller om Siverts og Petras ulykkelige hjem og børnenes på forhånd dømte forsøg på at frigøre sig til en mildere skæbne. Sønnen går i gymnasiet med skibsrederens søn, men hænger sig, da han af pur nød har bestjålet ham for lidt småpenge.(Store Danske Encyklopædi)

Som en kontrast til professor Hierononimus og hans rædselsregimente bliver Else endelig i dobbeltromanens andet bind overført til Sct. Jørgen, hvor en helt anden stemning hersker under en menneskelig overlæge, der behandler sine patienter med indføling og nogen respekt, og Else kommer sig her efter et relativt kort ophold og kan lade sig udskrive. Men etiketten sindssyg klæber stadig ved hende, den vil ingen fjerne, hun kan ikke få en attest på, at hun er rask, selv om hun aldrig har været sindssyg, men blot i en krise. Skram rejser i værket spørgsmålet: Hvem er egentlig sindssyg, hvem kan definere hvem der er syge - og med hvilken ret? Blandt de mange stakkels patienter var professor Hieronimus måske i virkeligheden den mest gale?Værket blev udgivet som et opgør med institutionernes umenneskelighed og tilfældige og afsporede behandling af patienterne. Skram blev faktisk advaret mod at udgive det, da man frygtede, at afsløringen af hendes psykiske krise kunne ramme hende selv. Men værket gav anledning til en offentlig debat og en egentlig undersøgelse af forholdene, og virkelighedens professor Hieronimus, den dengang kendte overlæge ved Københavns Kommunehospital Knud Pontoppidan måtte efterfølgende trække sig fra sin stilling.Historien om Else Kant blev på den måde også et stykke dansk psykiatrihistorie. Dobbeltromanen er den dag i dag med sin ubarmhjertelige realisme og høje kunstneriske niveau et meget vedkommende værk, der stiller det stadig aktuelle og foruroligende spørgsmål om, hvad der er galskab, hvem er egentlig de gale?(Litteratursiden)

Romanen Onde Magter (1890), om vennskap mellom to småbymatadorer, er blitt ulikt vurdert hva kvalitet angår, men helt siden utgivelsen har både beundrere og kritikere villet se forbindelser mellom romanens tematikk og relasjonen Lie/Bjørnson. De to dikterne så hverandre daglig gjennom størstedelen av 1880-årene i Paris. Det kom til brudd mellom dem, vesentlig på grunn av deres ulike syn i sedelighetsdebatten. Lie hadde – som en av de ytterst få ledende kulturpersonligheter – protestert mot beslagleggelsen av Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen og senere av Christian Krohgs Albertine. Protesten grunngav han med at diskusjonen om seksualproblemene var en nødvendig følge av demokratiets, individualismens og kvinnesakens fremvekst. Det offentliges forsøk på å kneble diskusjonen gjennom beslagleggelse opprørte ham. De fleste fremstillinger peker på at Bjørnson var kjølig stemt over at Lie hadde omgang med personer som ble regnet som Bjørnsons fiender, blant annet fra bohèmekretsen. Jonas og Thomasines hjem i Paris var for øvrig i alle år et samlingssted for nordiske kunstnere. Bjørnson og Lie ble forsonet i Lies siste leveår. Bjørnson selv (i privatbrev til Peter Nansen 1908) la skylden på Thomasine: “[…] det er ondt, vi ikke fik leve lit sammen, æfterat hun er død, som så længe og så uretskaffent holdt os skilte”.(Norsk Biografisk Leksikon)

Hvis man tror, Jonas Lie er en stilfærdig hjemstavnsforfatter, skal man læse "Når sol går ned", hvor en ægtemand begår giftmord på sin kone. Efter at Jonas Lie i 1880'erne havde fundet sin rette stil, udfolder han et fortællertalent, der kan minde om Zola. En voldsom handling er forbundet med social indignation. Det er karakteristisk, at Jonas Lie som en af de få norske forfattere tog til orde mod beslaglæggelsen af Hans Jægers og Christian Krohgs bøger. Han mente, at en diskussion om seksualiteten var nødvendig i forbindelse med kvindens frigørelse - en radikal holdning, som han ikke delte med mange på den tid.

Stof fra det tidligere ægteskab præger Amalie Skrams første roman, Constance Ring (1885), der er en kras naturalistisk skildring af et tvangsægteskab; ingen har så stærkt som Amalie Skram beskrevet middelklassekvinders grænseløst undertrykte og kedsommelige liv.

Familien paa Gilje, et Interieur fra Firtiaarene er en roman av den norske forfatteren Jonas Lie, utgitt i 1883. Romanen skildrer en familie på en embetsmannsgård i Valdres, og hovedvekten ligger på de trange rammene for liv, lykke og utvikling som bys familiens døtre.Familien består av kaptein Jæger, hustruen Ma, døtrene Thinka (Cathinka), Thea, Inger-Johanna og sønnen Jørgen. Huslæreren Grip er en stemme for forfatterens fremtids- og frihetsideer, og dertil et romantisk potensial for Inger-Johanna. Den marginale embetsmannsfamilien, bosatt i en utkant, er både sosialt og økonomisk presset, og kampen for å få døtrene «godt gift», og en drøfting av alternativene til dette, er en rød tråd. Thinka blir av moren ledet inn i et fornuftsekteskap med den langt eldre og solvente fogden; Thea blir gående i søsterens hus som ugift; mens Inger-Johanna, som er romanens helt, bryter forlovelsen med løytnant Rønnow – som moren og mosteren hadde tatt initiativ til, og velger sin egen vei, som lærer i hjembygda. Romanen blir ofte sammenlignet med Amtmandens Døttre av Camilla Collett; begge romanene skildrer kvinners muligheter og mangel på muligheter i embetsstanden.Litteraturkritikeren Knut Anders Løken skriver om romanen: «Inger-Johannas to menn tegner kontrastfeltet i romanen. Rønnow representerer alt det bestående med sin eleganse og gode etikette. Han hører det dannete bylivet til. Student Grip har nye og opprørske ideer, er radikal og utålmodig, naturlig og utilgjort. Grip møter vi i naturen - på kapteinsgården oppe i fjellbygda. Slik står, by mot land, kultur mot natur, som den store hovedmotsetningen i den kritiske realismens tid. Grip vil oppdra unge sjeler til å tenke nytt, bryte ut ...»(Wikipedia)Familjen paa Gilje er et hovedverk i norsk romandiktning. Fra utgivelsesåret frem til våre dager har man på ny og på ny berømmet romanens menneskeskildring og det kulturhistoriske miljøbildet.Lie ville “være fri for at Tendentsens nøgne Ribben” skulle stikke ut av boken. Dette innebar et meget bevisst kunstnerisk arbeid, der fortelleren ble usynliggjort til fordel for personenes handlinger og tale, mest mulig direkte gjengitt. På sitt beste, skrev han tendensromaner uten uttalt tendens.Den danske forfatteren Herman Bang forfektet mange av de samme synspunkter som Jonas Lie i 1880-årene, og han viste forståelse for det særegne i Lies romanteknikk. For eksempel fremholdt Bang at det ikke nyttet at en roman var full av diskusjoner om kvinnespørsmålet. “Bogen maa […] handle om Kvindespørgsmaalet. Digteren maa have set Kvindespørgsmaalet i Livet og saa give os tilbage, hvad han har set.” Bang angrep problemdiktingen. “Man klistrede Problemer udenpaa, ligesom vi klistrer Guldstas på Juletræet.” Dette til forskjell fra Jonas Lies dikting: “[Lie] lod med en Gang en Menneskeskjæbne træde ind i Diskussionen om Problemerne.”

Jan van Huysums Blomsterstykke er et dikt av den norske forfatteren Henrik Wergeland, utgitt i 1840. Det er skrevet som en ekfrase, det vil si i dialog med et annet kunstverk, et blomstermaleri av den nederlandske maleren Jan van Huysum. Wergeland hadde hatt anledning til å se det i original.Diktet blir beskrevet som «et høydepunkt i Henrik Wergelands forfatterskap». I følge den danske litteraturforsker Jens Kruse, er det «et af romantikkens hovedværker».Bildet viser en blanding av hageblomster supplert med ville arter i tillegg til doggdråper og en rikholdig fauna av insekter, snegler og til og med et fuglereir nede til høyre. En del av blomstene lar Wergeland symbolisere personene i sin fantasifulle historie. Forfatteren anser bildet som et så stort og merkelig kunstverk, at han undrer seg over om blomstene på bildet dypest sett er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster. Er de kanskje «Blomsterblomstre»? Mens han prøvende grubler over maleriets kvaliteter, stiller han seg selv en rekke spørsmål, bl.a. dette:Og, endskjøndt I er' saa sande,maa jeg Troe, I aldrig gro'deblandt de andre paa vor Klode,men engang i Edens Lande:Blomstre vel, men endnu mere:Blomsterblomstre, disse liig,som fortrylle os i Haven,som en Aand i Himmerigligner Liget under Graven.Utløst av opplevelse av og refleksjon over maleriet skaper Wergeland en fiktiv tilblivelseshistorie. Det første han fordyper seg i og forundrer seg over under beskuelsen av maleriet, er en av de mirakuløse dråpene på maleriet. Men kunstverket åpner seg først til fulle da han bønnfaller en av blomstene, en rosenknopp, om å røpe maleriets hemmeligheter. Da blir han innviet i en fantastisk fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt overveldet utbryter: «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.» I sin dyptloddende analyse sier Aslaug Groven Michaelsen at dråpen symboliserer «maleriets liv», mens rosenknoppen er «dets mysterium».(Wikipedia)Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet den svensk feministen og forfatteren Fredrika Bremer, som han korresponderte med på den tid diktet ble til.

Lucie er en roman av den norske forfatteren Amalie Skram, utgitt i 1888.Romanen er en tematisering av klasseskiller, og av samtidens seksualmoraldebatt, som blant annet var kommet til uttrykk i Christian Krohgs roman Albertine to år tidligere. Hovedpersonene er advokaten Theodor Gerner og hans kone Lucie. Lucie var en attraktiv og seksuelt erfaren kvinne som hadde vært danserinne og Gerners elskerinne før de to giftet seg. Gerner er eldre enn Lucie, og er en rik enkemann.Romanen skildrer begge hovedpersonene som bundet av sine forutsetninger. Deres klassebakgrunn, erfaringer og forhistorie gjør det vanskelig for dem å møte hverandre. Gerners sjalusi mot Lucies fortid er en drivkraft gjennom romanen. Hvordan hennes livskraft kues er et annet motiv. Lucies historie er en tragisk historie om fallet ned fra den velstand og lykke hun hadde oppnådd. Etter en krangel rømmer hun fra hjemmet, og blir overfalt og voldtatt ute i byen. Da hun senere i barselseng føder et barn som har den samme føflekk som voldtektsmannen, blir hun hysterisk og dør fire døgn senere.Språklig varierer Skram talemålet mellom de forskjellige personene: Fra dannet overklassespråk til Vikamål.(Wikipedia)

Lodsen og hans hustru er en roman fra 1874 av den norske forfatteren Jonas Lie.Romanen regnes som den første sjøroman og den første ekteskapsroman i norsk litteratur. Hovedpersonen er losen Salve Kristiansen og hans hustru Elisabeth. De to er barn av henholdsvis en fraktemann og en fyrvokter. Salves temperament og sjalusi slites av at hustruen tidligere hadde vært forlovet med en sosialt høyestestående sjøoffiser. Sjalusi, tvil og kvernende mistanker er ved å fortære losen inntil Elisabeth tvinger ham ut av tvangstankene. Skildringen av Elisabeth og hennes initiativkraft for å redde mannen og forholdet, gjorde at Lie ble hyllet av Camilla Collett som «den første ridder i vår litteratur for den våknende menneskeverdighet i kvinnen».(Wikipedia)

Fru Inés er en roman av den norske forfatteren Amalie Skram, utgitt i 1891. Romanen ble først utgitt sammen med noen noveller under tittelen Kjærlighed i Nord og Syd.Romanen regnes blant Skrams ekteskapsromaner, sammen med Constance Ring, Forraadt og Lucie. Hovedpersonen Inés er spansk, gift med en «rik, brutal og pervers gammel svenske»[; paret bor i Konstantinopel. Inés søker å forstå sin egen kvinnelighet og seksualitet, særlig sin manglende evne til seksuell nytelse. Romanen karakteriseres som «den dristigste og også dystreste utforskningen av frigiditetens årsaker og av den kokette kvinnens følelsesliv».[Et forhold som hun innleder til en ung engelskmann fører henne ikke videre, men ender tvert imot med begges død.(Wikipedia)