Bøker av Silje Bergum Kinsten

Best bevart er et familieportrett i tre generasjoner. Som begynner i januar, 1945, da jegets mor, og fortellingens midtre ledd, blir født på vei til sykehuset og fraktet, nybåren, på hesteryggen, med bestefaren som rytter, resten av veien.Det er også en sykdomshistorie. For denne mammaen, som gjør en så dramatisk entre til verden, blir også rammet av polio. Hun trenger skinner på beinet som barn. Hun trenger stokk og krykker hele livet. Hun trenger datterens hånd i ryggen når de skal bestige en høyde. «Hvorfor går mora di med stokk?» spør en venninne av jeget henne da de ennå er små. Spørsmålet forundrer: Er det noe å lure på? Mamma går jo alltid med stokk. Det er bare sånn det er. Moren blir ikke mindre i barnets øyne av den grunn. Og sånn blir Best bevart en roman om stor utsatthet og stor styrke.Alle begynner, alle fortsetter og alle slutter. Det vet vi. Det er bare sånn det er. Men hvordan tar vi best vare? På oss selv og hverandre?]]>

Ikke alle veier fører til Rom. Det er bare noe noen har funnet på. De fleste veier fører ingensteds. Det er derfor så mange av oss ikke kommer noen vei. Og lever våre fantastiske, stillestående liv, midt blant alle andre. I Trondheimsveien er det nettopp Trondheimsveien i Oslo som er sømmen i samlingens stoff. Den som holder alt sammen.Trondheimsveien er en rørende og klok novellesamling om kvinner og menn, unge og voksne, lykkelige og ulykkelige, blakke og rike. Les den i gata di.

Hva har vi rett til å kreve av livet? Lykke? Trygghet? Tilstedeværelse? Anne er på et sted i livet hvor det som en gang var svar, begynner å bli spørsmål igjen. Er det virkelig her du vil være? Og sånn du vil ha det? Bare surrer hun eller er det noe som er fundamentalt galt? Og hva skal hun i så fall gjøre med det? Forandre én ting, forandre alt?«Eller skal jeg bare lene meg tilbake? Lytte til Nietzsche og elske min skjebne, uansett hva som skjer eller har skjedd. Se på alt som inntre!er i livet, glede, smerte, tap og sorg, som nødvendig. Ikke ønske meg noe annet, verken i fortiden eller fremtiden eller for all evighet. Ikke bare tåle det nødvendige, men elske det.»

Det føles rart. Alt vugger. Jeg lener meg forover og faller ned på gulvet.Dette er første reaksjonen hovedpersonen i Silje Bergum Kinstens debutroman, Jeg vet ikke helt hva det er, får på en av romanens første sider, som foreslår at hun kanskje lider av ME, kronisk utmattelsessyndrom. Men hun vet ikke. Hun vet ikke helt hva det er, som tittelen foreslår. Bare at det er noe. At livet slik hun kjenner det, slik hun har opp til nå har levd det, framstår forandret. Hvordan finne tilbake til livet slik det var? Hvordan fortsette når kroppen kanskje ikke orker? Og hva skjer med omgivelsene dine i en situasjon som dette?Med Jeg vet ikke helt hva det er har Silje Bergum Kinsten skrevet en sterk og gjenkjennelig roman som vil være til glede for alle og hjelp til mange. En på mange måter oppsiktsvekkende debut.

I Silje Bergum Kinstens boksingel (og første litterære utgivelse) «På skolen, i vannet, bak kjerka» møter vi i løpet av tre noveller, to bestevenner (gutter), tre bestevenner (jenter) og et parforhold (gutt, jente) som ikke helt går på skinner. Guttene møter vi i novella «Kompiser», de er de litt tøffe, skumle, som sitter bakerst i klasserommet, men som ikke er som du trur inni seg. Hvem er vel egentlig det? Jentene får du hilst på i «Fire ganger fram og tilbake», de drar på badetur for å være sammen og snakke om ting. Men er det noen som spionerer på dem der borte? Paret melder seg i «Bak kjerka» og er som de fleste par: en vil én ting, den andre noe annet - og hvordan pleier sånt å gå?Silje Bergum Kinsten skriver noveller med flere lag, som sjelden eller aldri skriker av full hals.