Bøker av Maria Kjos Fonn

Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg - nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen. "Heroin chic" er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.

Som voksen begynner hun å studere medisin, og stilt overfor sykdom og død vekkes barndomstraumet til live. Hun har alltid kunnet ty til fantasiene fra barndommen og fått hjelp av dem, men nå endrer de form og blir mer uforutsigelige. De leder henne ikke lenger bort fra, men rett inn i det vonde, og ting begynner å slå sprekker.En ærlig og uredd beskrivelse av desperasjonen ved å trekkes mot livet og døden samtidig.]]>

I novellesamlingen "Dette har jeg aldri fortalt til noen" er ingen innenfor, ingen har funnet sin plass, ingen forstår de sosiale lovene det er vanlig å følge. Her møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv eller andre.Hver novelle inneholder situasjoner der hovedpersonene blir stilt til veggs. De blir krenket, de blir brukt, de gjør sitt eget ubehag til andres straff, og de andres straff til egen avgrunn. Men mest av alt søker de etter en forståelse og kjærlighet som ingen er villige til å gi dem, aller minst dem selv.Novellene til Maria Kjos Fonn inneholder en rå og brutal virkelighet, og hovedpersonenes selvdestruktive, såre og iblant sykelige atferd er gjengitt hensynsløst, presist og usentimentalt. Dette er patologisk realisme med vidd. "Sterk debut med nådeløse noveller. Maria Kjos Fonns debutnoveller setter en støkk i leseren. På overflaten ligner Maria Kjos Fonns novellesamling en klassisk debutbok (...) Men så fort man begir seg inn i hennes verden, skjønner man at man har å gjøre med et fortellertalent utenom det vanlige." Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten"Krafta hos Maria Kjos Fonn er balansen mellom noko ømt noko brutalt i skildringa av einskildmenneskes frykt, desperasjon eller kjensle av utanforskap. Både i tematikk, form og skrivemåte demonstrerer debutanten styrken sin som novellist og plasserer seg fint og sjølvsikkert i samtidsnovelletradisjonen med si kledeleg grove røyst."Margunn Vikingstad, Morgenbladet"Maria Kjos Fonn klinker til med rå noveller og svart humor fra en ny generasjon. (...) Maria Kjos Fonn står frem som et fortellertalent med sans for direkte tale. (...) Hun intensiverer norsk oppvekstskildring og skittenrealisme og kan komme til å hevde seg i sporet etter folk som Lars Saabye Christensen, Jonny Halberg og Cecilie Løveid." Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv"Dette har jeg aldri fortalt til noen består av syv korte og stilsikre historier, som alle inneholder hemmeligheter få ville delt med andre. (...) De beste novellene viser et stort forfattertalent. Åpningshistorien, «Edel», er et prakteksempel på en vellykket novelle. (...) det er ingen tvil om at Kjos Fonn virkelig har noe å fare med." Brynjulf Jung Tjønn, VG"Maria Kjos Fonn har skrevet et knippe tekster som overrasker og utfordrer. (...) Med novellene sine får Fonn godt fram det både intenst sårbare og hensynsløse ved ungdommens, eller den unge voksnes, blikk på verden. Det er godt skrevet." Kristin Buvik Sivertsen, Dagsavisen"Sterk og utfordrende debut (...) I novellesamlingen 'Dette har jeg aldri fortalt til noen' serverer debutanten Maria Kjos Fonn sju språklig og tematisk sterke og uparfymerte tekster, som i hovedsak har et kvinnelig blikkpunkt og ofte handler om kvinners raseri og brutalitet versus deres usikkerhet, sårbarhet og (manglende) omsorgsevne." Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn. Når moren ikke sover, gir hun Charlotte nye fedre. Én av dem viser henne et glimt av at noe annet og bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far. Som tolvåring opplever Charlotte noe hun ikke har forutsetning for å ta innover seg. Etterhvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med stor avstand både til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?