Bøker av Jan Grue

2027. Skillet mellom kunstig intelligens og menneskelig bevissthet er for lengst utvisket på internett. Står den fysiske verden for tur?I teknologimetropolen Shenzhen i Kina sjokkeres en småbarnsmor av at ektemaken foreslår at de skal kvitte seg med deres fire måneder gamle baby: familieutvidelsen har senket livskvaliteten hans utover det akseptable.I delstatshovedstaden Sacramento i California blir en toppolitiker brått påfallende velformulert, men lanserer stadig mer urovekkende politiske ideer.Og et sted i Negev-ørkenen i Israel våkner en programmerer opp i et lukket rom, totalt isolert fra omgivelsene.Verden over faller mennesker inn i en underlig passiv tilstand, og selvmordstallene stiger dramatisk. Filosofen Philip Vinge er blant de få som mistenker at det har brutt ut en ny og farligere pandemi: Et virus som angriper selve meningen med livet. Men i Philips hjemland Norge, verdens fredeligste og tryggeste land, tror nesten ingen på dette viruset. Til det er både myndigheter og innbyggere for logiske, for rasjonelle ... nærmest som maskiner.Det kinesiske rommet er en filosofisk thriller om eksistensielle spørsmål: om sannhet og fortellinger, og om hva det vil si å være et menneske.

Vinner av Kritikerprisen 2018.Nominert til Nordisk råds litteraturpris 2018.Jeg har en medfødt muskelsykdom. Jeg er rullestolbruker. Jeg har høy utdannelse. Jeg er i jobb. Jeg er familiefar. Jeg er tilsynelatende vellykket. Hva skulle til for å komme hit?Jeg lever et liv som ligner deres handler om å leve i en sårbar kropp. Det er en fortelling om arbeid, om drømmer og om en lengsel etter det allmenne. Det er en bok om det vanlige og det uvanlige livet. Inn i det ukjente; vi vet ikke hvor vi er på vei.Vi seiler i en båt som lekker, vi vet at vi er døende dyr.Vi drømmer om Bysants, vi øser det vi makter, vi seiler sammen.Vi er argonauter, kosmonauter, eventyrere, utforskere. Vi er på reise.

Vinner av P.O. Enquists pris 2021.Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet.Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg.Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse. Hvis jeg faller er en utforskning av den særlige sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. I denne beretningen undersøker Jan Grue, med fundament i eget liv og egne erfaringer, hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid - om at den som har kroppslige utfordringer må anstrenge seg desto hardere, må jobbe desto mer, for å bli godtatt som et fullverdig menneske.

Verden er i ideologisk bevegelse, så hvordan har det seg at den norske litteraturen tillater seg å stå stille?På den lille, flytende øya ruver realismen, der hverdagslivet til norske middelklassemennesker og et og annet arbeiderklassemenneske er alfa og omega. På øya er det innovativt og eksperimentelt å la en karakter skru på en lysbryter. Øyas litteratur omhandler mennesker isolert i gamle hus, i nyere blokkleiligheter, i bygdelandskap der det bor mellom ett og tre andre mennesker, eller i byer der antallet innbyggere er mellom fem og ti. Her tegnes en verden slik et barn tegner et hus, eller slik den voksne tror at barnet tegner huset: tilstrebet naivt. Øyas litteratur har utviklet sitt eget sannhetsbegrep, sitt eget språk, slik et språk kan utvikle seg på en isolert øy.Øya er ikke en øy alene, ingen øyer er alene. I vannet rundt øya er strømmene sterke og oppstår langt unna, i fjerne strøk av verdenshavene, de bærer like fullt inntil kysten, alt skylles opp på øyas strender, før eller senere. Det bortenfor, bortenfor, bortenfor.

Det kunne vært annerledes. Det kunne seilt kanalbåter gjennom sentrum av Oslo, og stått sluser på St. Olavs plass. Det kunne vandret minotaurer rundt i Amsterdams gater, og kyborger med tunge metallbein kunne ha trampet rundt i leiligheten over deg. Kanskje gjør de det allerede, kanskje er det derfor du ikke får sove.Et sted i Sentral-Europa ligger et hemmelig arkiv der alle svarene finnes, på hvorfor tidsfornemmelsen din stemmer så dårlig med klokken og kalenderen, på hvorfor du aldri helt får oversikt og aldri helt blir ferdig med barndommen. Svarene på de store spørsmålene ligger der. På hva som vil skje når vi har lastet opp bevissthetene våre til nettet og tilbakeført landet til naturen, og hva som vil skje når vi oppdager hvem blant oss som har vært troll, hele tiden.Det kan bli vanskelig å finne disse svarene, for de færreste vet hvor arkivet ligger. Men fortellingene i denne boken formidler noen av svarene, ikke minst på hva som skjer i alle de andre versjonene av Casablanca.Novellene til denne samlingen er hentet fra Alt under kontroll (2010), Ubestemt tid (2011) og Kropp og sinn (2012).]]>

Flyvende delfiner, dampdrevne mekaniske bukser, doble luftballonger - det finnes mange måter å komme seg rundt på selv om man ikke kan gå. Problemet inntreffer når ballongene setter seg fast i tretoppene. Eller når det ryker så mye av de mekaniske buksene at det ser ut som om man bor i en pipe. Dessuten kan vel ikke delfinene bo i badekaret for alltid?Den første fortellingen om verdens første tamme rullestol."I sin barnebokdebut «Oliver» forteller Jan Grue en gedigen røverhistorie om rullestolenes opprinnelse. Det har blitt en annerledes bildebok, full av sprø påfunn som får både store og små til å trekke på smilebåndet. (...) Eivind Gulliksens illustrasjoner er like sprudlende som teksten, med masse farger og detaljer, overraskende perspektiver og varierte teknikker. Ansiktene er uttrykksfulle, og bildene tilfører i tillegg litt skarpe kanter fortellingen, ved å vise fram farene som teksten overser."Marie L. Kleve, Dagbladet]]>

* A New York Times Editors' Choice * Publishers Weekly Best Nonfiction Books of 2021 *I am not talking about surviving. I am not talking about becoming human, but about how I came to realize that I had always already been human. I am writing about all that I wanted to have, and how I got it. I am writing about what it cost, and how I was able to afford it. Jan Grue was diagnosed with spinal muscular atrophy at the age of three. Shifting between specific periods of his life-his youth with his parents and sister in Norway; his years of study in Berkeley, St. Petersburg, and Amsterdam; and his current life as a professor, husband, and father-he intersperses these histories with elegant, astonishingly wise reflections on the world, social structures, disability, loss, relationships, and the body: in short, on what it means to be human. Along the way, Grue moves effortlessly between his own story and those of others, incorporating reflections on philosophy, film, art, and the work of writers from Joan Didion to Michael Foucault. He revives the cold, clinical language of his childhood, drawing from a stack of medical records that first forced the boy who thought of himself as "e;just Jan"e; to perceive that his body, and therefore his self, was defined by its defects.I Live a Life Like Yours is a love story. It is rich with loss, sorrow, and joy, and with the details of one life: a girlfriend pushing Grue through the airport and forgetting him next to the baggage claim; schoolmates forming a chain behind his wheelchair on the ice one winter day; his parents writing desperate letters in search of proper treatment for their son; his own young son climbing into his lap as he sits in his wheelchair, only to leap down and run away too quickly to catch. It is a story about accepting one's own body and limitations, and learning to love life as it is while remaining open to hope and discovery.

Although efforts have been made to integrate disability into the discourse analysis and conversation analysis canon, the link between the two fields needs to be strengthened.