Gjør som tusenvis av andre bokelskere
Abonner på vårt nyhetsbrev og få rabatter og inspirasjon til din neste leseopplevelse.
Ved å abonnere godtar du vår personvernerklæring.Du kan når som helst melde deg av våre nyhetsbrev.
Everyday Silence and the Holocaust examines Irene Levin's experiences of her family's unspoken history of the Holocaust and the silence that surrounded their war experiences as non-topics.A central example of what C. Wright Mills considered the core of sociology - the intersection of biography and history - it covers the process by which the author came to understand that notes found in her mother's apartment following her death were not unimportant scribbles, but in fact contained elements of her mother's biographical narrative, recording her parents' escape from occupied Norway to unoccupied Sweden in late 1942. From the mid-1990s, when society began to open up about the atrocities committed against the Jews, so too did the author find that her mother and the wider Jewish population ceased to be silent about their war experiences, and began to talk. Charting the process by which the author traced the family's broader history, this book explores the use of silence, whether in the family or in society more widely, as a powerful analytic tool, and examines how these silences can intertwine. This book provides insight into social processes often viewed through a macro-historical lens by way of analysis of the life of an 'ordinary' Jewish woman, as a survivor.An engaging, grounded study of the biographical method in sociology and the role played by silence, this book will appeal to readers with an interest in the Holocaust and WWII, as well as in social scientific research methods. It will be of use to both undergraduate and postgraduate scholars in the fields of history, social science, psychology, philosophy, and the history of ideas.
Da moren døde, fant Irene Levin notater og skriblerier som kastet nytt lys over livet hennes. Hvordan var det egentlig å være jøde i Norge etter krigen? For noen år siden, da Irene Levin ryddet i sakene etter sin avdøde mor, fant hun noen skrevne ark. De dukket opp litt her og der, noen i en bokhylle, andre i en bunke med gamle kvitteringer. Først virket det som usystematiske skriblerier, alt fra lange fortellinger med en begynnelse og en slutt, til korte brokker, nærmest som huskelapper. Etter hvert begynte Irene Levin å gå grundigere gjennom notatene. Et nytt bilde av Fanny Raskows historie avtegnet seg, preget av selvbebreidelser fra krigen. Under datterens oppvekst i etterkrigstiden var de traumatiske hendelsene hele tiden til stede i hverdagen. De ble bare ikke snakket om. Hvorfor ble det slik? Irene Levin er akademiker og har også tidligere jobbet med taushet som fenomen. I Vi snakket ikke om Holocaust bringer hun temaet inn både i sin personlige og profesjonelle historie: Hvordan var det å være jøde i Norge etter krigen? Var det slik at jødenes grusomme skjebne ikke passet med det norske krigsnarrativet?
What are the catalysts that trigger a change from silence to discussion of the Holocaust? What happens when we talk its invisibility away? How are memories of the Holocaust reflected in different social environments? Who asks questions about memories of the Holocaust, and which answers do they find.
Abonner på vårt nyhetsbrev og få rabatter og inspirasjon til din neste leseopplevelse.
Ved å abonnere godtar du vår personvernerklæring.