Bøker av Hege Woxen

Hun puster lettet ut idet barna er ute av huset, men lengter etter dem før skoledagen er over. Hun gleder seg over å være alene, men følelsen av ensomhet er likevel ikke langt unna. Er det mulig å tenke seg den ene uten den andre? I tjueårene var jeg én så ble vi to, tre og fire. Jeg ønsker meg alltid noen timer alene men aldri tilbake til alle de timene. Dere tre er en helg på støylen jeg er hjemme og øver på den store ensomheten som alltid fins som en mulighet, umulighet og kan bli min igjen. Hege Woxen går i tett dialog både med hverdag og livet med barn, men også med andre poeter og forfattere. Det som kanskje skiller denne samlingen fra hennes tidligere, er oppmerksomheten mot et større mørke. For hverdagens lys er skjørt, og midt i den finnes det også en sorg, for barndommen som forsvinner, og for de som har gått bort.

Hun sitter i et hus mellom fjellene og skriver. Hun lever et avsondret liv på landet, med mann og barn og bøker. Hver dag er den samme. Stillheten etter at barna har kommet seg av gårde. Dyrelivet fra kjøkkenvinduet. Ettermiddagene med «middager og tv, aktiviteter og venner». Årene som går, barna som blir større, «klærne blir for små og må legges vekk.»Krigeren på fanget balanserer mellom det hverdagslige og det eksistensielle, mellom tull og trøst og tungsinn, mellom lengselen etter å være alene og frykten for ensomheten. Diktene evner å fange de skjøre øyeblikkene av glede, ro og nærvær, og i samme bevegelse, diktets egen tilblivelse, som om poetikken og motivene er ett og det samme.

Endelig står verden på hodet er en varm og ekspressiv diktsamling om å få og leve med barn, der «pappa er en fornøyelsespark med karuseller, sukkerspinn», mens «mamma er et bibliotek med bøker helt opp til taket». Diktene er morsomme, inderlige, lekne og alvorlige. De viser på hvilken måte verden forandres idet barna kommer, og hvordan de samtidig holder den fast, om enn på en ny måte.