Bøker i Livets bibliotek-serien

- Til meg selv er et menneskelig dokument uten sidestykke- Stoikeren Keiser Aurelius taler om menneskets ensomhet, rikdommens tomhet, smigerens hulhet, kort sagt alle tings forfengelighet.- Tanken er felles for menneskene, tenkning det høyeste mennesket kan yte.Keiser Marcus Aurelius ble født 26. april 121 under keiser Hadrians regjering. Den dagbok vi har fra ham fikk meget tidlig, allerede i håndskriftene, tittelen "Til seg selv"."Meditasjoner", "Tanker", "Betraktninger" er også brukt, men "Til meg selv" som den heter her, dekker best bokens innhold.Boken er skrevet som en strengt privat og personlig hjelp for en mann med et enormt ansvar hvilende på seg, i en periode da hans ensomhet vokste og hans legemlige krefter tok av, samtidig som den ene kritiske situasjon etter den andre dukket opp og krevde det ytterste av ham. Etter hvert kom kravet om overbærenhet sterkere og sterkere frem:-- hva vet man egentlig om et annet menneskes 'hegemonikon, dets styrende, innerste jeg? Det er så mange motiver som kan være skjult!Her følger noen små utdrag fra boken:- Hvis du ikke bruker tiden til å vinne klarhet, vil den gå bort fra deg; du vil selv gå bort, og det vil aldri bli deg mulig.- Ingen mister noe annet liv enn det han lever, og ingen lever noe annet liv enn det han mister.- Det er ikke lov å erstatte det gode i deg, din fornuft og din følelse for dine medmennesker, med noe helt utenforliggende, for eksempel hyllest fra massene, embeder, rikdom, nytelser.- Konsentrer din tanke om det, at hvert menneske lever bare et øyeblikk, dette flyktige sekund. Alt det andre har han gjennomlevd, eller det ligger i det skjulte. En kort tid har hvert menneske å leve, en liten krok på jorden er hans gjemsted.Boka er oversatt fra gresk og har et nytt forord av Jens Oscar Jenssen. En tidligere innledning av Rebekka Hammering Bang er nå lagt bak som et etterord.

Epiktets En håndbok i livskunst kan med rette kalles verdenslitteratur. Boken kan lese på en dag, og reflekteres over resten av livet. Epiktet tar oss i hånden, og viser med en usedvanlig klar stemme og et enklet språk hva filosofi egentlig er - en praktisk og konkret måte å leve et godt liv på. Bokens hovedanliggende er å gjøre det klart for leseren hva som er utenfor vår kontroll - slik at vi i neste omgang kan slutte å bruke tid og krefter mot alt det vi likevel ikke kan styre; og vende all vår oppmerksonhet og krefter på det i livet vi faktisk har herredømme over.Dette er også en bok om menneskets mulighet til indre frihet; til å leve et liv med sinnsro, intergritet og selvaktelse uansett ytre omstendigheter. Epiktet er i så måte en troverdig kilde. Han ble født inn i slaveri og han var halt. I seg selv to slag i ansiktet fra skjebnen som kunne tatt motet fra mange av oss, men Epiktet demonstrerer kraften i sin egen filosofi ved å snu alle vanskeligheter til innsikt. Ingenting er sterkere enn menneskets vilje, hevder han, så uansett hva som skjer, er det i vår mulighet å bruke det til noe godt - også det i livet som er vanskelig.Denn utgaven er forsynt med et nyskrevet forord av filosof og kognitiv adferdsterapeut Viggo Johansen.

I det foredraget som avslutter denne boken, hører vi at Frankl mente at menneskene på Sigmund Freuds tid var så vel lystorienterte som snerpete. Seksualdriften var frustrert. Så fortsetter han: «I dag er mennesket ikke først og fremst seksuelt, men eksistensilelt frustrert. Dets vilje til lyst er blitt tilfredsstilt. Det som ikke blir tilfredsstilt er det jeg vil kalle viljen til mening, menneskets eksistensielle lengsel og higen etter en høyere og endelig mening med livet.» Det er ord som passer like godt på våre dager. Viktor Frankl (1905 - 1997) satte hele sitt liv og sitt virke inn på å hjelpe mennesket til mening. Selv hadde han opplevd de største og mest gruoppvekkende spørsmålene. Han tilbragte tre år i nazistenes konsentrasjonsleire og opplevde at hele hans familie ble utryddet, så nær som én søster som hadde utvandret til Australia. De tre første foredragene i Ja til livet - tross alt ble holdt et lite år etter at han slapp ut fra leiren og omhandler selvmordet, dødshjelpen og håpet som ikke kan dø. Det siste foredraget ble holdt i Oslo i 1966 («Ungdom på leting etter mening») og viser oss en mann som står midt inne i sin tid: Dette var året da ungdomsopprøret startet i USA.

Camus første roman, "Den fremmede", gir uttrykk for den fornemmelse av meningsløshet og fremmedfølelse som det i de senere verker gjelder å erkjenne til bunns og å overvinne. "Myten om Sisyfos" gir i essayform en slags forklaring og filosofisk kommentar til denne romanen. Absurditeten kan bare være et uunngåelig utgangspunkt, og det er nettopp det absurde Camus skriver om her.

Det sanne øyeblikket for Simone Weil er når mennesket ser seg selv og sin neste. Det skjer glimtvis, og skaper dermed frigjørende løft bort fra den materielle tilværelsen. Vi må slutte å tillegge pengene så stor betydning. Ikke bare forhindrer dette at vi finner åndelig føde, det forhindrer også å forstå at vi rett og slett lider av hungersnød... Vi kjenner ikke lenger vår egen sult, fordi det er så altfor lett å forklare all slags nød med pengemangel ... Pengene forhindrer oss i å innse hvilke forpliktelser vi er bundet av, de har nesten klart å fjerne enhver forpliktelse ... De har i stedet latt økonomisk redelighet i privatlivet fremstå som den eneste sanne dyd... Simone Weil levde fra 1909 til 1943 og i løpet av et intenst liv var hun alt fra industriarbeider til mystiker. Hun er vanskelig å plassere, både filosofisk og politisk, og er blitt karakterisert, mer eller mindre nedsettende, med ordpar som mildest talt virker kontrære: marxist og mystiker, pytagoreer og katar, kristen og udøpt, jøde og antisemitt, pasisfist og Spaniakjemper, hun var kvinne, men kalte seg helst Simon. Vår utgivelse er en samling «essays/tekster» om hennes tenkning, et par uoversatte tekster i tillegg til noen allerede utgitte. Weils grunnleggende filosofiske og levde prosjekt bygger på den dialektiske tanken om at man må gå ned for å gå opp, og på en paradoksal forestilling om at å avstå fra å handle er den sterkeste handling. Oppmerksomhet er et nøkkelbegrep hos Simone Weil. Den sanne oppmerksomhet er nådefylt, fordi den er en negativ anstrengelse. Det vil si at den sanne oppmerksomhet er sjelden og ikke skjer «med rynkete bryn», men består i å «slippe tanken løs og la den være tilgjengelig og åpen for objektet.» Herfra er det ikke langt til øyeblikket og tilstedeværelsen.

Erkjennelsens Porter/The Doors of Perception» ble utgitt første gang i 1967/1954. Den fikk svært gode kritikker den gang. Huxley skildrer sine erfaringer under innflytelse av meskalin. Dette er en skarpsindig og avslørende diskusjon av menneskelige og filosofiske problemer som angår oss. Beskrivelsene av estetiske og etiske verdier gir en forståelse av hvordan kunstnere og seere - og vi selv - reagerer.

«Eksistens er ikke kun å være til, men betyr å være til på en bestemt måte. Eksistensen er kravet om å realisere seg selv som eksisterende. Menneskets evner, livssituasjon, oppgaver og innsats, er det bare når det har kalt det hele tilbake til seg selv som den som først er eksisterende. Når mennesket virkeliggjør sin eksistens og begrunner sitt livsinnhold i sin egen eksistens, blir det virkelig til.»

100 % normalitet er en ideal fordring, som knapt noe menneske når opp til. Vi presenteres for 10 punkter, der det mest sentrale er følelsesmessig modenhet. Hva innebærer det å være følelsesmessig mode? Bl.a. Evne til saklighet, Realitetsprinsippet kontra lystprinsippet, moden samvittighet, Selvstendighet, Evnen til å elske andre, Fornuftig sinne, Sunne forsvarsmekanismer, God seksualtilpasning mm.