Bøker i F°-serien

33 fargetegninger og korte tekster om forskjellige folk fra forskjellige strøk: Naboen som liker seg best hos naboen. Buktaleren, mest kjent for at han tok to valium før fjorårets forestilling. McCabe, høyrøstet waliser. Happy-Bajas og de tynnslitte nervene. Figurspillere i regn. Folk så langt ut i slekten at det knapt er slekt.]]>

Et par er på ferie i Italia. De drikker espresso, bader, leser bøker, spiser middag sammen. De er på ferie, langt vekk fra hverdagen og bekymringene der hjemme. Men gjennom disse reisebrev-aktige tekstene som følger parets feriedager oppstår det etterhvert et ubehag. Kan man virkelig ta ferie fra bekymringene? Hva om de følger etter, er en uunngåelig del av deg? Og hva med matforgiftning? Og mangelen på kontanter og ikke en eneste minibank i sikte? Og hva med brannsikkerheten på hotellrommene? Kommer vi til å våkne hvis det begynner å brenne? Kommer vi oss levende ut? Kommer vi oss noen gang hjem?Halen er både en realistisk og surrealistisk reiseskildring. En velskrevet ferietur til Italia; firfislenes, pizzaens og espressoens land.

Et lite utaforbarn vokser opp i ei alenemødre-blokk, alkoholikerblokk, mobbeblokk, skitten-tinneblokk, voldsblokk midt i Romolslia i Trondheim. Hun er ikke gutt, hun er ikke jente. Hun er ikke svart, hun er ikke hvit. Hun slåss med mamma og pappa, hun slåss med bror. Og vokser opp på siden. 7078 Saupstad er Knudsens brutale diktdebut om liv og oppvekst i en forstad til Trondheim. Stålsett deg.

Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene, og en hvis innflytelse griper langt inn i de skjønnlitterære rekker. Han er en av flere hvis skrivevirke er med på å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten med Ways of telling, om arbeidet til forfatter John Berger, har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene, eller man kunne også sagt: stått stille midt i mellom dem.I et intervju med Paris Review fra et par år tilbake sier Dyer: «Fiction, nonfiction-the two are bleeding into each other all the time ... I don't think a reasonable assessment of what I've been up to in the last however many years is possible if one accepts segregation. That refusal is part of what the books are about. I think of all of them as, um, what's the word? Ah, yes, books. I haven't subjected it to scientific analysis, but if you look at the proportion of made-up stuff in the so-called novels versus the proportion of made-up stuff in the others, I would expect they're pretty much the same.»Dyer som essayist er vanskelig å kategorisere. Det vil si, man kan godt si at han skriver kritikk-essays, av litteratur, fotografi, film og musikk. Samt at han skriver reiseessays og epokeessays og hva har du. Men det vesentlige ved Dyer er at han ofte skriver alt dette på en gang. At han kan begynne med et gammelt fotografi sammen med gamle venner, til å diskutere fordelen ved å være arbeidsledig i sine formative år. Han henter litteraturhistorie inn i teksten som om de var kalde øl fra kjøleskapet: Rimbaud og Kerouac, for eksempel. Han bruker dagligdagse opplevelser, som regel forbehold skjønnlitterære tekster, som for eksempel at kor av ungdommer passerer vinduet hans mens de synger Dylans Rainy day Women (i essayet Something Didn't Happen), som et påskudd til å skrive om kjærester han har hatt og planer lagt, som alle gikk i vasken. Og lykken som etter hvert kom til ham nettopp fordi alt gikk i vasken. Man kunne sagt om Dyer det Neruda sa om seg selv, at han skriver urene essays (i den grad essayene er rene i utgangspunktet), i den forstand at han putter hva som helst i kjøkkenmaskinen og blander - lager smoothie av kjærlighetslivet, sexlivet, leselivet, skrivelivet, skolelivet, drikkelivet, vennelivet, reiselivet, ingrediensene til en gjennomgripende forståelse av livet (det kunstneriske livet, inkludert) ligger like mye i et fortauskor, som i Miles Davis Kind of blue, som i D.H. Lawrences Sons and lovers.

Med Svartfossen fortsetter billedkunstner og illustratør Per Dybvig sitt forfatterskap, som startet med bildeboka Jegeren – en fortelling fra skogen (2015), kåret til Årets vakreste bok av Grafill. Selv om man kan se en forbindelse mellom bøkene, skiller de seg tydelig fra hverandre, i både teknikk og format. Der Jegeren hadde et stort format og detaljrike, syltynne svarthvitt-tegninger med mye hvit bakgrunn, er Svartfossen en fargemettet bok med et lite format. Denne gangen veksler Dybvig mellom forskjellige tegneteknikker og plasserer et mangfoldig persongalleri i et umiskjennelig dybvigsk univers, der det vakre og truende går hånd i hånd, og der personer og hendelser vikles inn i hverandre på særegent vis.]]>

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune Hjemås' Et lite steg for mennesket, Fotografier (1985-2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser - ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

Telluria har Vladimir Sorokin mobilisert sine litterære superkrefter til samlet innsats over 340 sider. Romanen er på mange vis en oppsummering av forfatterskapet til nå: Her får han demonstrert hele sitt stilregister - de 50 kapitlene er skrevet i hver sin litterære undersjanger, fra teaterstykke til folkeeventyr - og samtidig forent sine viktigste motiver og temaer mellom to permer: rus, drøm og fantasi; politisk vold; de usivilisatoriske og antidemokratiske impulser som vi liker å tro at tilhører fortiden, men som når som helst kan springe til overflaten igjen, også i Vesten. Handlingen i Telluria er lagt til midten av det 21. århundret. Etter en lang og blodig krig mot salafistene er både Europa og Russland splittet opp i et utall republikker, fyrstedømmer og monarkier, hvorav noen (bl.a. Skandinavia) styres av islamister, andre av «tempelriddere». Atter andre er nærmest for temaparker å regne: SSSR, Den stalinistiske sosialistiske sovjetrepublikken, er eid av tre russiske oligarker og brukes som ferieparadis av Stalin-nostalgikere. Verden er igjen blitt «human i størrelse»; man har tatt steget inn i en «velsignet opplyst middelalder». Et felles referanse for befolkningen i alle disse småstatene er grunnstoffet tellurium, som ble oppdaget i Transilvania på 1700-tallet. Av tellurium framstiller man en spiker som regelrett blir hamret inn i folks hjerne, med narkotisk effekt. Rusen gir overnaturlige krefter; den gir økt potens, nærmest som Viagra; den forrykker tidsopplevelsen; den kan sette brukeren i kontakt med de døde. Kanskje kan den også forstås som en stabiliserende faktor i en forrykt verden. ]]>

I Manaraga befinner vi oss i en tid etter «Den nye middelalderen» og «Den andre islamske revolusjon og de påfølgende kriger». Fortiden er nærværende gjennom litteraturen. Sorokin skildrer et samfunn der bøker i stor grad er blitt tilintetgjort. Særlig sjeldne eksemplarer og førsteutgaver finnes imidlertid fortsatt i museer og biblioteker. Denne situasjonen har ført til big business: undergrunnvirksomheten book’n’grill. Lesningen, som grillingen kalles, er en performance utført med høy kunstferdighet og lidenskap – og kun av kokker som er medlem av Kjøkkenet.Hovedpersonen Geza er en slik kokk. Velhavende kunder sender ham verden rundt for å utøve sin eksklusive book’n’grill-virksomhet, der han leser på russiske klassikere. Hele denne virksomheten trues i sine grunnvoller da det viser seg at noen har utviklet en molekylærmaskin som masseproduserer identiske førsteutgaver av kjente klassikere. Dette vil gjøre book’n’grill tilgjengelig for alle, og må følgelig forhindres.]]>

Det enkle språket med sine fire kasus. Første veka i desember. Andre veka i desember. Tredje veka i desember. Siste veka i desember. Det finst ord for alt, men ikkje for dette.Ho Ho Ho! Slit du med julefeelinga? Synest du alt er stress? Får du ikkje til sprø svor? Gruar du deg til besøk av svigermor? Slapp av. La fotograf Helge Skodvin og forfattar Frode Grytten vise deg kva jula eigentlig handlar om. Korleis jula eigentlig ser ut. På ekte.]]>

Etter å ha sett et bilde av en hengt prinsesse på Facebook, går Pit sakte mot oppløsningen. Hvem var hans beste venn Stein? Han forsøker å jobbe ved en psykiatrisk omsorgsbolig, og holde på sin kjære, trygge Celine. Helt til Evi dukker opp, og de konsepter han har hatt om hvordan et liv skal være, og se ut, forsvinner. Er det den virkelig virkelige kjærligheten? Eller er det hele mer som et Playstation 4-spill, med ham selv som ledende protagonist? I så fall skal det vel være gøy? Dette er Ole-Petter Arnebergs debutroman.

Et liv består av en rekke uensartede deler: komiske møter, små og store traumer, gamle og nye myter og merkelige drømmer. Vi blir det vi opplever, men også det vi forestiller oss og husker. Og vi blir det vi overså eller glemte, det som skjulte seg bak en vegg, under et teppe eller blafret i sidesynet.Det jeg var vever noveller, kortprosastykker og lyriske snutter sammen med en rekke fotografier. Underveis blir et større mønster synlig for oss. Fortellinger åpner seg, tilsløres, trer frem igjen. Resultatet er et slags minnekart over et liv, over det som bør huskes og det som ofte forbigås.

Joe Brainards Jeg husker består av en strøm enkeltsetninger, som alle begynner «Jeg husker …». Men setningene følger ikke hverandre kronologisk, som man kanskje kunne forvente, men har i stedet en mer eklektisk struktur. En søkende og prøvende hukommelse. Boken mangler ikke fans blant mer kjente forfatternavn, en av disse er Paul Auster, som har uttalt: «I Remember is both uproariously funny and deeply moving. It is also one of the few totally original books I have ever read.» Dette til tross har boka, som første gang ble utgitt i 1970, fortsatt et beskjedent publikum i Norge. Kanskje kan denne oversettelsen gjøre noe med det.]]>

Ikke alle veier fører til Rom. Det er bare noe noen har funnet på. De fleste veier fører ingensteds. Det er derfor så mange av oss ikke kommer noen vei. Og lever våre fantastiske, stillestående liv, midt blant alle andre. I Trondheimsveien er det nettopp Trondheimsveien i Oslo som er sømmen i samlingens stoff. Den som holder alt sammen.Trondheimsveien er en rørende og klok novellesamling om kvinner og menn, unge og voksne, lykkelige og ulykkelige, blakke og rike. Les den i gata di.

10 år med Flamme Forlag = 10 år med boksingler = rundt regna 100 boksingler til sammen.Her er samlinga med de første utgivelsene - for dere som aldri rakk å kjøpe dem før de blei utsolgt, eller dere som har rota bort en singel eller tre som dere blei ordentlig glad i og kanskje savner, eller dere som først nå blei nysgjerrig på hva en samling med boksingler kan inneholde.

Hva skriver du, spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn. Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?

Audun Mortensens tiende utgivelse er en samling forventninger til teknologiske løsninger på menneskelige problemer.

Kuk og hjarta er ein roman om avkledd kjærleik, feminisme, kunst og håplaus romantikk. Me møter ei ung kvinne som impulsivt let seg rive med i altoppslukande relasjonar fulle av tvil, sakn og nyting. Den handlar ikkje om då ho møtte han, eller han andre, eller han tredje, ikkje eigentleg. Så kva er det då? Då ho møtte kuken? Då kuken møtte hjarta? Av og til er verda bitte lita, men likevel grenselaus, slik som denne boka.

Thea Trøen Bjertnes' andre diktsamling, Stillas, handler om ensomhet, kjærlighet og feminisme i klimakrisens tid. Om å forsøksvis leve med en mann som langsomt forsvinner, og en klode som plutselig dør. Om hvilke av våre identiteter som skal være mest styrende. Og hva for et stillas vi reiser rundt oss selv. For å beskytte, bevare og fornye.

Dikta i denne samlinga er henta frå Kjersti Wøien Håland (f. 1988) sin poesikalender på Instagram 2017 og 2018. Forfattarens del av salsinntektene blir donert til Alternativ Jul, som lyser opp juletida for dei som treng det mest.Snø er det varmaste vêretnår han er kram under skoaverda er stille men knirkarsom du snik deg oveverdas lengste loftpå veg til eit hemmelegog magisk rom«ikkje vekk dei vaksne»kviskrar duog snøen knirkar tilbake«aldri aldri aldri»]]>

Da Poesibog kom ut i Danmark for nesten nøyaktig ti år siden, skrev Berlingske Tidende at den «går meget tæt på nogle af de personlige forudsætninger for forfatterskabet ved i en delvis fiktiv form at fortælle om en ikke spor lykkelig barndom» og videre at den «er et overbevisende tak for poesien». Diktene til Aidt, som også er aktuell på norsk denne våren med sørgeboken - Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake - har, som poeten selv sier det, stormen som sin form. De er mektige og rasende. De kaster om på ting. Inkludert seg selv. Og ingenting ser ikke likedan ut i etterkant.I Poesibog (et utdrag) får du, som tittelen lover, et utdrag av denne samlingen, i norsk oversettelse.

Naja Marie Aidts (f. 1963) Poesibok, som kom ut i 2008, er en av de mest betydningsfulle danske diktsamlinger på denne siden av 2000-tallet. En av disse bøkene som alltid og allerede lever sitt eget liv. Også i møte med døden. Som på mange måter er meningen med bøker og litteratur.

Vi var enige om noe handler om et dødt og et døende forbilde, samt en gutt som ikke vil elske jenta tilbake. Nærmere bestemt: Amalie Skram, pappa og «deg». Bokas jeg reiser fra Bergen til Oslo, fra det som kunne bli til det som faktisk er. Og det som er, er fravær, er gamle dager oppå nye dager, det gamle på nytt og det nye på gammelt. For fortida har alltid noe den skulle sagt om framtida. Og kjærligheten forandrer seg veldig langsomt, akkurat som litteraturen.Vi var enige om noe er en samling om å finne mer enn hundre år gamle svar på det alltid tilstedeværende spørsmål: Hvem kan vel elske meg?

Hva hvis du var Joe Brainard, på fest med Ron Padgett? Hva hvis du var David Foster Wallace og gikk tur med hundene en nydelig vintermorgen? Hva hvis du var Bodil Malmsten og bruker hele sommerdagen på å prøvesitte farfars nylagde møbler? Eller hva hvis du var et lite misbrukt barn i stedet? Langt borte fra det trygge og det gode. Hvordan skriver du om det? Hvis er en diktsamling som ingen andre.

The invention of the ship was also the invention of the shipwreck er mottoet, skrevet av Paul Virilo, som Lukas C. Rotevatn har valgt til sin debutsamling. Som så klart er sant. Slik bruddet ble skapt i det samme en relasjon ble skapt. Og misforståelsen i det samme som forståelsen. Og så videre. Det betyr ikke at alle skip kommer til å forlise. Men noen. Eller alle relasjoner brytes. Men noen. Og hvordan tar man vare på forlis? Poesien er én måte. Og diktene til Rotevatn er slike ivaretagere. Like deterministiske som de er friviljestyrt. Skarpe, følsomme og utsatte dikt.

Er verden bare et dumt sted? Et ondt og dumt sted? Og mennesker som ikke forstår den ekstra dumme? Og mennesker som ikke forstår og heller ikke vil eller kan gjøre noe for å forandre den ekstra, ekstra dumme? Bård Torgersens nye diktsamling er både en kosmologi og en reiseskildring, en gravtale og en bursdagsinvitasjon, som plasserer deg midt i det vi liker å tenke på som vår tid, midt i det du liker å tenke på som deg selv: rett her og nå - og overalt. Overalt hvor det fins mennesker som tenker og sier dumme ting. Som regel statsoverhoder og annet sånt innflytelsesrikt pakk. Men også alle andre. Det fins en dum liten dritt i hver og en av oss. Vi som har skapt denne verden.

Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.

Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor?Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss - den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historien om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal.Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.