Bøker i Boksingel-serien

Nordmenn er anglofile, men hva vet vi egentlig om Storbritannia? Trolig mindre enn hva vi vet om det som foregår i Junaiten. Der herjer Trump, og ham hater vi, men det han har fått til av varige endringer er barnemat sammenlignet med Brexit-kaoset, som kanskje har enda dypere røtter i fremmedfiendtlighet enn det trumpismen har.Heidi Sævareid har bodd i Storbritannia siden 2015, og sammen med hundretusener andre EU-/EØS-borgere risikerer hun utkastelse – med mindre hun kan bekjempe det britiske byråkratiet og få oppholdstillatelse før grensene stenger. Blant annet må Life in the UK-testen bestås. Hvor godt kjenner hun egentlig landet hun har slått seg ned i, og hva oppdager hun mens hun nipugger til testen?Life in the UK er et anti-kjærlighetsbrev til et land bestående av tepper på badet, monarkifetisj, stupfyll, Worchester-saus, tabloidaviser og en inngrodd Europa-skepsis.]]>

eg klare å pusa meg sjøl på armeneg klare å vaska meg sjølv på ryggenfor eg har kjøpt ein sånn kostmed langt skaftmen eg klare ikkje kitla meg sjøl onna fodeneg klare å se sesong 3 av the wireeg klare å smøra heile ryggen min med solkremeg klare å pakka meg inn i dynåsom ei prinsessa eller kanskje ei pølsamen eg klare ikkje kitla meg sjøl onna fodeneg klare å se sesong 4 og 5 av the wireeg klare å klappa meg sjøl på skuldereneg klare å få av meg jakken mens eg kjøreuden at du drar i ermet ein dag solå skinneog det er så fint udemen eg klare ikkje kitla meg sjøl onna fodendet klare eg bare ikkje]]>

Klimaendringer som kommer høsten 2021, skriver Rune F. Hjemås om den ene halvparten av et ekteskap, hvor den andre har gjort nettopp det: latt seg fryse ned. Kryonikk: Menneskets frontlinje i kampen mot alderdom og uhelbredelige sykdommer. Men hvor ønskelig er det, egentlig? Er vi født for aldri å dø?Singelen inneholder også bonustekstene Panikkrom 1-4, og Buster.]]>

For sjette år på rad inviterer Norsk Litteraturfestival til Nordisk seminar. Årets miniantologi, boksingelen NORDISK NU 2019, er den tredje i rekken og inneholder nyskrevne tekster fra sju unge, nordiske forfattere: finske Maria Turtschaninoff, svenske Agnes Lidbeck, grønlanske Sørine Steenholdt, samt de norske forfatterne Birger Emanuelsen, Monica Isakstuen, Johan Mjønes og Heidi Sævareid.]]>

Hva slags handling er det egentlig å underskrive et opprop? Hvordan måler man politisk engasjement? Og kan man forårsake reell endring?Den 9. mars ble Monica Isakstuen kontaktet av Hilde Hagerup, som ville inkludere hennes navn på et forfatteropprop for verdighet og anstendighet i flyktningpolitikken. Dette gikk hun - ikke motvillig - med på. Allikevel er hun ikke bekvem med rollen som politisk avantgarde. Ikke bekvem med tanken på å være en talsperson, en saksforkjemper. Går det an å mene de rette tingene, men allikevel sitte hjemme? Ligge på sofaen? Ikke delta? Ikke uttale seg? Kan verden bli bedre på den måten? Eller må vi ut i gatene med paroler og murstein? Anstendig og verdighet er en morsom bastardsamling som belyser nettopp denne politisk-eksistensielle skvisen.

Familien din (2017) å skrive greie noveller. Menneskene hennes er ofte defekte, forsmådde, umulig lengtende, i en verden hvor ingenting er historieløst. Søskenbarnet ditt er intet unntak.]]>

Norsktoppen er en samling tekster basert på hyppig spilte norskspråklige sanger på Spotify - 10 gjengangere som går igjen på folks spillelister. Steffen Sørum (f. 1976) tar utgangspunkt i vidt forskjellige sanger som Mods-klassikeren «Tore Tang», Karpe Diems «Hvite menn som pusher femti» og D.D.E.s «Det går likar no». Men selv med et så variert utgangspunkt slipper ikke forfatteren helt unna seg selv, hvem han er og hvor han kommer fra.

Tur med hunden er en boksingel om dans, bevegelse, gulv og kropp. Om å gynge, svaie og rugge. Marie Bergby Handeland og Gro Dahle har sammen skrevet en tekst med utgangspunkt i danseforestillingen Forfatterbevegelsen, der seks norske forfattere danser sine litterære verk.Hva slags bevegelser bærer en forfatter på? Finnes det et bevegelsesspråk som hører til tekstene? For hvert nye litterære verk som skrives fram, jobbes det også fram en ny kropp? Hører det en kropp med til hvert litterære verk?]]>

Er det verkeleg sant det songen seier, at det er lettare å seie du elskar nokon på engelsk? Og er det sant som desse dikta hevdar, langt modigere å gjere det på nynorsk? Er kjærleiken større på eit mindre språk? Og lev han kan hende best utan dei store orda - og veldige gestane? Og kva trur du gjer eit par elskande pandabjørnar rasande? Desse spørsmåla, og fleire til, får du svar på i Sigrid Hesjevolls nye boksingel. Smør deg niste, fyll termosen med noko godt og gå deg ein tur i granskogen i hjartet. Les desse dikta der.

Et forsøk er et enkelt substantiv. Alle kan det, alle vet hva det betyr. Det samme kan sies om verbet: å forsøke. Det er ikke vanskelig. Vi bruker det hele tida. Verdt et forsøk, sier vi. Om noe vi kanskje ikke er helt overbevist om at vi kan få til. Som for eksempel å vinne noen tilbake. Eller uttrykke klart og tydelig og en gang for alle hvilken rolle et annet menneske, for eksempel en eks, spiller i det livet hun/han ikke lenger er en fysisk del av. Og det er her Kristian Bergquists dobbeltsingel - 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg - prøver seg. Diktene Bergquist skriver i disse er ikke opptatt av førstepremie, andrepremie, tredje etc. De er heller ikke opptatt av deltakerdiplom. De er, som dikteren selv, mest opptatt av trøstepremien. For hva mer kan vel en forlatt voksen, som skriver eller leser forlatte voksne dikt, ønske seg enn trøst?

Verdt et forsøk, sier vi. Om noe vi kanskje ikke er helt overbevist om at vi kan få til. Som for eksempel å vinne noen tilbake. Eller uttrykke klart og tydelig og en gang for alle hvilken rolle et annet menneske, for eksempel en eks, spiller i det livet hun/han ikke lenger er en fysisk del av. Og det er her Kristian Bergquists dobbeltsingel - 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg - prøver seg. Diktene Bergquist skriver i disse er ikke opptatt av førstepremie, andrepremie, tredje etc. De er heller ikke opptatt av deltakerdiplom. De er, som dikteren selv, mest opptatt av trøstepremien. For hva mer kan vel en forlatt voksen, som skriver eller leser forlatte voksne dikt, ønske seg enn trøst?]]>

For femte år på rad inviterer Norsk Litteraturfestival til Nordisk seminar for forfattere fra Norge, Sverige, Danmark og Island. Fra og med 2017 inviteres også forfatterne til å bidra i en årlig miniantologi som utgis i samarbeid med Flamme Forlag.Boksingelen NORDISK NU 2018 inneholder nyskrevne tekster fra sju unge, nordiske forfattere: danske Maja Lee Langvad, finnlandssvenske Johanna Holmström, islandske Atli Sig.órsson, svenske Gunnar Ardelius og Therese Bohman og de norske forfatterne Kristina Leganger Iversen og Nils Henrik Smith.

Nordisk NU inneholder nyskrevne tekster fra seks unge, nordiske forfattere: Dy Plambeck, Olga Ravn og Amalie Smith fra Danmark, Eiríkur Örn Nor.dal fra Island og Ida Hegazi Høyer og Lars Haga Raavand fra Norge.]]>

Ulven under armen handler om at det fins strengt tatt ingen måte å forberede seg på. Du bare faller.]]>

Hvem er det som skriver at man noen ganger blir sjalu bare den andre ser opp mot himmelen? Hvem er det som skriver at fortvilelsen rammer så fort ingen i rommet har seksuell relevans lenger? Hvem er det som skriver at trollene sprekker hvis de blir ute til soloppgang? Hvem skriver er et konseptdikt, en forvirret lesers dagbok, en samling setninger som har bitt seg fast. Et forsøk på å gripe om noe sant, kanskje, om enn bare i glimt.

Da Poesibog kom ut i Danmark for nesten nøyaktig ti år siden, skrev Berlingske Tidende at den «går meget tæt på nogle af de personlige forudsætninger for forfatterskabet ved i en delvis fiktiv form at fortælle om en ikke spor lykkelig barndom» og videre at den «er et overbevisende tak for poesien». Diktene til Aidt, som også er aktuell på norsk denne våren med sørgeboken - Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake - har, som poeten selv sier det, stormen som sin form. De er mektige og rasende. De kaster om på ting. Inkludert seg selv. Og ingenting ser ikke likedan ut i etterkant.I Poesibog (et utdrag) får du, som tittelen lover, et utdrag av denne samlingen, i norsk oversettelse.

Urbanstraße finner du følelse av total frihet. En følelse som aldri er permanent, vet vi, men som blusser opp fra tid til annen, på bestemte steder til bestemte stunder, og som vi siden bærer med oss som erfaring. Vi vet at (total) frihet fins fordi vi opplevde den syklende over Alexanderplatz en tirsdag ettermiddag, tidlig kveld, men vi klarer ikke å holde på den i en verden som hele tiden bombarderer oss med inntrykk. Og med fremmede mennesker. Urbanstraße er grunnfag i eksistensiell geografi og generell utlendighet, paret med det alltid tilhørende kjærlighetssavnet. For det er en han ? HAN ? her. Men en han som ikke er der hun er. And all that jazz. Bli med en tur til Urbanstraße og Kreuzberg og Berlin. Her er masse rare mennesker og masse fint liv.]]>

Hva sier våre egne romantiske og seksuelle kataloger om oss selv? Kommer vi nærmere vår egen person, vårt eget liv, ved å se på alt som gikk skeis? Alt som, selv om det ikke gikk, allikevel holdt oss gående? I Gina Tandbergs Tosker jeg har elsket blar forteller-jeget seg møysommelig gjennom sin egen emosjonelle historikk. Fra barneår til ung voksen. Med humor. Med varme. Med kulde. Og raseri.

Diktene til den unge sveitsiske forfatteren Michelle Steinbeck gransker omgivelsene med et ungt og sultent blikk, like gjerne som de trekker nonsjalant og selvbevisst på skuldrene. Felles for dem alle er at de utforsker grenselandet mellom drøm og virkelighet. Det er vitalt, lekende og lett absurd.

dette er ikke dikt for jeg er ingen kunstnersjel og jeg hater det ordet: er det første diktene til Sofie Eun Opdal forteller deg i boksingelen Og stjernene vandrer og timene flyr, hennes første litterære utgivelse. Men det er dikt, bare ikke for kunstnersjeler. Det er dikt for jenter som er Sabina og jenter som er Tereza og jenter som er både Sabina og Tereza. Det er dikt som fortviler fordi de ikke når fram til den andre, men samtidig dikt som ikke vil nå fram til den andre, som heller vil være for seg selv. Trygg, alene. Det er dikt som opponerer mot den innebygde aksepten for forskjellsbehandling i alle tradisjonelle makt- og kjønnsrelasjoner. Fordi diktene vet vi kan forandre oss og verden rundt oss: det skal bare en liten metafor til.

I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Stavanger, Rennesøy og Finnøy kommune er det vedtatt at 19 gater må endre navn. Dette fordi de har navn som er like eller nesten like. Når flere kommuner blir slått sammen, er det viktig å unngå at gater har samme navn. Det kan fort bli forvirrende for utrykningskjøretøyer som sykebil og brannbil, eller andre som bruker GPS til å finne frem.»Dette er essensen i brevet «Nye Stavanger» sender til beboere i gaten som får den nye adressen Godalsalléen. Det skal fort vise seg at det ikke bare er sykebiler som sliter med å finne fram. Hos PostNord lever pakkene sitt eget liv, og det gjør også chattetjenesten deres.

Eg likar å gå på arbeidet til mor, skrive med kritt på tavlene, spele på pianoet i musikkrommet. Kvar er det eg er, kjøkkenet kanskje, og mor mi er der, ho er sliten, trøyt og litt hissig. Medan ho eltar deigen i den store oransje plastbollen, dreg ho i deigen, og eg ser små hull gjæren har laga, så seier ho: det er ikkje sikkert at eg og far din skal vera saman for alltid. Ho bårer fingrane sine, med dei lange djuprøde neglene, inn i den mjuke deigen. Me kan også finne på å skilje oss, akkurat som alle andre.Mor mi er ein elg og må gå sine eigne vegar.]]>

I anledning det tjueførste verdensmesterskapet i fotball for herrer har Audun Mortensen tatt ut en tropp med spillere, som foruten storhet på gressmatta har den lyriske x-faktoren at de rimer.

Sist gang møtte vi vår navnløse forteller og hans utvalgte Elissa på ufrivillig smuglertur til Roma. Denne gangen skal de til London. Helt trygt, formaner Elissa. Dessuten er det gjenforening, og klassefester går man ikke glipp av, selv om de er lagt til andre land. Men hvordan finne fram i en by man er altfor fortrolig med, og hva tar man med seg?

Ruth Lillegraven gjorde, på veg til tre dager på Svalbard. Jobb, ikkje ferie. Innpakka i ein kollektiv identitet (jobben) som ho, der nede, på landjorda, i det vanvittig blå og kvite landskapet, så skriv seg ut av, «frå tidsklemma/ og vaksenklypa ... til sjølve eventyret». Berre smak på namnet: Longyearbyen. Og tanken: Ein stad og ei verd du for første gong ser med eigne augo, for første og kanskje siste, kven veit? Og i det skuet, i den vissheta, oppdage Atlanten i ein sjølv, som tankane, kjenslane, handlingane våre («alt dette som vi er vi er vi er») flyg over kvar einaste dag. I Atlanten skriv Ruth Lillegraven dikt om og utifrå det lille kvardagslige eventyret som vi alle er del av frå tid til annan: Nokre få dagar på ein ny, framand stad, «langt/ langt bortanfor landet/ det faste».]]>

Et av kriteriene for litterær kvalitet har alltid vært at leseren på et eller annet vis blir rammet av det han eller hun leser. Men i de siste års storsamtale rundt den såkalte virkelighetslitteraturen har dette blitt litt forandret. To av spørsmålene som blir diskutert er: Hvor tett opptil faktiske personer kan en forfatter tillate seg å skrive? Og hvilken rett har disse faktiske personer på beskyttelse fra å bli skrevet om? Hvor går grensene, helt enkelt, hvis det skal finnes grenser. Anders Bortnes «Sannhetene» er et litterært tilskudd til denne samtalen. En levende og sår fortelling om en fortelling om en faktisk person. Eller?

Var det dette? Skulle eg slutte å skrive?Det var jo det som var livet,å skrive om livet,at det sto om livet å skrive det ned.Å dele med andre,å lese opp, å gi det ut,med sjokkarta bølger,med uante følger,det er det som er livet,å skrive om livet,det er det eg har øvd på,det var dette eg var.Alt eg skreiver alt eg har.Ein poet skriv om skrivinga, om skrivelivet og kvardagen, om forventningane og røynda. Her er dikt med snert og sårheit om kvarandre. Poeten bedriv harselas med kultureliten og seg sjølv på same tid.

Etter å ha vært uten fast adresse i syv måneder får Susanne et tilbud hun ikke kan si nei til: Husly, bokhyller med poesi og en midlertidig utsettelse av alderdommen, mer konkret å flytte inn med Agata. Flyttelasset består hovedsakelig av blå søppelsekker fylte med kjoler i forskjellige mønstre: En kjole for hver unge mann hun vil nedlegge det kommende året.De blir kjent via tekstforfatterstudiene på Westerdals; begge har over gjennomsnittet intellektuelle pretensjoner. I tillegg er de uironiske livsnytere og diskré feminister: De har eksempelvis ligget med den samme seminarlæreren, en minst like høytflyvende filosof og religionshistoriker med en forkjærlighet for enkle svar på umulige spørsmål.Senere fører livet Agata inn i markedsføringen og Susanne inn i freelancelivet, sistnevnte økonomisk tilspisset av bruddet med en samboer. Nå skal de bo sammen frem til de blir adskilt av (sett inn riktig): graviditet / mentalt sammenbrudd / wanderlust / ekteskap eller en kombinasjon av alle fire.Men aller først skal de på roadtrip sammen. Til Polen.